Den tidligere DJ’en og frontmannen fra J. Geils Band, som på syttitallet var USAs svar på Rolling Stones, utviklet seg i ettertid til en kompleks og sensitiv soloartist i grenselandet mellom blue eyed soul og det som etter hvert er blitt kalt americana. Med J. Geils Band var det mye jive og testosteron, solokarri­eren til Wolf viser en artist som eldes med stil og verdighet, omtrent som Nick Lowe. Av de ti soloalbumene han har gitt ut til nå, blir Sleepless fra 2002 regnet som et mesterverk. A Cure For Loneliness, som er hans første utgivelse på Concord Records, kan ikke være stort dårligere. Tittelen er i hvert fall i samme gate. Wolfs tristhet er en deilig tristhet. Det er bluesen og honkytonk-musikkens blåtoner mikset med rock og R&B. I tillegg til gjester som Larry Campbell og Uptown Horns har Wolf med seg sitt gamle band The Midnight Travelers, en samspilt gjeng av garvede og skolerte musikere (blant andre gitaristen Duke Levine), som gir noe av det samme organiske lydbildet som bandet til Dylan. De fargelegger Wolfs unike evne til å gi liv til tekstene, enten de er hans egne, skrevet sammen med Will Jennings eller andre, eller spesielt utplukkede coverversjoner. Hans gamle mentor Don Covay er medforfatter på «It’s Raining», en låt som egentlig skulle vært på en Bobby Womack-plate. Sterke R&B-røtter i Covay-tradisjonen er det også i «Peace of Mind», mens åpningssporet «Rolling On» er full av artistlivets erfaringer fra veien opphøyd til selvbiografisk livsvisdom. Så er det disse gamle låtene han graver fram: «Tragedy» en slags rockabilly doowop med tenåringsangst anno 1959 – i sin tid gjort av Thomas Wayne & the DeLons, og senere av Brenda Lee, Lefty Frizzells «Stranger» fra 1965 og Moe Bandy-sangen «It Was Always Easy (To Find An Unhappy Woman)». Cosmic American var betegnelsen som ble brukt om Gram Parsons’ musikk. Det er der Peter Wolf er.