Datter av Chicagos blueskjempe Otis Taylor og definitivt den mest interessante av de tre damene Thomas Ruf samlet på sin Girls With Guitars- turne for to år siden med med Dani Wilde og Samantha Fish. Du følte og hørte at det stakk dypere det materialet hun gjorde enn det andre nokså grunne materialet. Nå er Cassie på gang med et nytt album på et lite og uavhengig selskap. Hun imponerer tidvis mye med et sound som er veldig groovy og moderne på en måte som gjør hennes soul og blues til neste generasjons mest interessante navn (slik hennes far var en generasjon tidligere), slik vi oppfatter Kid Andersen og Noora Noor her hjemme. Raffinert, sans for klasse og stil, og i stand til å skrive låter som oser av sjel. Alt er ikke gull på dette albumet, men det som er det er til gjengjeld veldig bra. Åpningssporet ”Ol’ Mama Dean (Part 1 & 2)” er en killer. Vi snakker Lenny Kravitz-kvaliteter i opphøyd potens her! ”Spare some love” følger på som en knallsterk seig blues med sterke underliggende følelser. ”Lay my head on your pillow” en intim og nesten musikalsk helt naken soulballade som er noe av det sterkeste innen faget på lenge. Og ferden gjennom spennende og intim groove, soul og blues stopper ikke der. Et par mer overfladiske pop- og rock-nummer til tross, det er ikke mange som kan levere låter eller album som dette i dag. Hør bare den progressive sløye balladen ”Gone and dead” med improvisatoriske instrumental­partier av en annen verden. Eller den sjeldent sjelfulle pianoballaden dryppende av blå soul helt til slutt med ”Again”. Cassie Taylor er fremtiden. Det er artister som dette som har en solid egenart og sjel og tør lage det jeg kaller et karaktertrekk av et album som former fremtiden uten å glemme fortiden. Ikke perfekt, men det betyr ingenting. Grip denne dama eller dø i forsøket!