Muddy Waters hadde noen leveregler etter at han begynte å gjøre det bra som gitarist etter å ha flyttet til Chicago. Han gikk flittig på fylla, og han fulgte med innlevelse Bibelens bud om å spre sin sed, og han tok det ikke så tungt om han ikke var gift med de damene han spredte den til. Jeg kommer i farta bare på to gitarister som markerer seg med Morganfieldnavnet sitt. Mud har vært bare én gang i Norge, mens Big Bill er avkommet som ligner SKUMMELT på faren sin på plate. Denne gangen har han ønsket å hylle gamlegutta, og gjør kanskje derfor en låt av fattern, en Willie Dixon-låt og en av Memphis Slim. Resten er signert ham selv, så nær som én av Doc Malone. Malone er forøvrig én av svært mange store navn som er hentet inn her, og uten å gå gjennom hele lista er det hyggelig å høre Augie Meyers, Eddie Taylor jr., Bob Margolin og Chuck Cotton som alle er opplagte og i godlune. Og med et band som dette, en rundhåndet del av eliten i bluesmiljøet i Chicago, er det ikke rart resultatet er oppsiktsvekkende stilig. Dette er et band som kunne spilt telefonkatalogen og fått det til å svinge. Akkurat det slipper de her, for Big Bill har skrevet et knippe låter som står seg med høye kneløft mot materialet til faren og kollegene hans. Selv er han blitt såvel en stødigere gitarist enn jeg husker ham som og en LANGT bedre vokalist. Dette er altså en plate som vil by på gledesstunder både for fans av pappa og Chicagoblues i sin alminnelighet. Ideell til bruk i festlige sammenhenger, enten alene eller sammen med andre. Skal jeg pirke på noe er det kanskje produksjonen er LITT for smooth, men det er et valg å ta det, og egentlig ikke annet å gjøre enn å respektere. Det er et stykke igjen til vi må hente frem såpa. Det er vanskelig å unngå sammenligninger med Muddy's "Hard Again" som var plata som brakte ham for alvor ut til et stort publikum. Så kanskje er dette plata som leder til at Big Bill Morganfield slipper å stå i skyggen av faren sin lenger? Det hadde vært fint.