Enhver elev drar vel en vakker dag forbi sin mentor? I tilfellet Danny Bryant heter mentoren Walter Trout, og jeg føler at i og med utgivelsen sin ‘Blood Money’ har han gjort akkurat det. Og da er det vel nesten litt symbolsk at akkurat Trout og Bryant duellerer i åpningskuttet, tittelsporet ‘Blood Money’? Walter Trout er en av bare to gjester på den nye skiva fra Bryant, den niende utgivelsen hans totalt. Den andre er Bernie Marsden som er med i den nydelige blues-balladen ‘Just Won’t Burn’. Samspillet disse to herrene i mellom hever akkurat denne låta opp til en av skivas beste. Samtidig er det også på akkurat denne type låter at Danny Bryants noe begrensede stemmeprakt er mest fremtredende. Han har nemlig en tendens til å låte temmelig anstrengt til tider. Vi velger å overse akkurat det, og slår fast at Danny Bryant først og fremst er gitarist. En god en også. Og at han med denne utgivelsen har fått virkeliggjort en drøm han har hatt siden barndomsårene. Å hylle de gamle, store blueslegendene. Som Albert Collins i ‘On The Rocks’. Som Jimmy Reed i ‘Holding The Cards’. Som Albert King I ‘Unchained’. Det er bare det at albumet som han tenkte seg som sitt mest blues’a ikke er blitt det. Jeg tenker han er i ferd med å bevege seg enda lenger bort fra bluesen. Det er bra blues/rock, det er ikke det, men i min forstand er ikke ‘Blood Money’ blant Danny Bryant’s beste. Honnør for de mange forrykende flotte soloene, det skal han imidlertid ha. Og for den flotte låta sammen med Bernie Marsden. Til slutt må jeg bare få nevne avslutningssporet som jeg ser for meg at mange ville kalle kvalmende og så klein at den kunne ha gått rett inn i katalogen til Return på 80-tallet. Jeg hadde i så fall forstått hva de mente, men kunne, som seriøs skribent, selvfølgelig aldri ha skrevet det…