Et debutalbum, hvertfall går vi ut fra det, hovedsakelig spilt inn hjemme i Hessdalen i Sør Trøndelag, kjent for sine mange UFO-fenomener, men nå også med et meget kompetent blues/rock-band som kan trekke folk til bygda av helt andre – og noen vil si langt mer fornuftige – grunner. Med en svært kompetent og flashy/groovy bluesgitarist i Stein Hanssen, som også har skrevet alle låtene på plata, og en fyrig sanger i Berit Leinum Prytz Hanssen. Håret er ikke rødt og renommeet ikke langt, men det er som om Amund Maarud og Heidi Solheim fra Tromsø-bandet Pristine har funnet hverandre midt mellom nord og sør. Ni låter, der snittet er godt oppe på skalaen over blues/rock-band i Norge. Veldig morsomt og bra at et band som er mer kjent for kjøre coverlåter av ZZ Top, Tom Waits, Walter Trout, Led Zeppelin og Stevie Ray Vaughan har valgt å stole helt og holdent på eget materiale. Det vinner dette albumet på! I tillegg til nevnte frontfigurer er det også Hammond B3/piano, bass og trommer fra et bandets fem medlemmer. Et par av dem har ikke vært med lenge, men det låter svært drevent og stødig i den bluesrock-formen de har valgt. Starter opp i en blanding av rock’n roll, rockabilly og blues-licks med låtene «Bad day blues» og «Hands all dirty». Tøft og «in-your-face» umiddelbart med hookete bluesy gitar-riff med en klar og fin tone og en fyrig sanger som topper Candye Kane på en god dag for meg. 50-talls følelsen på sistnevnte, som en glemt Chris Isaak-tune med 70-tallsrockete midtparti, forteller at bandet henter mer inspirasjon fra før 1969 enn etter. De beste låtene, som viser bandets potensiale, ligger ikke uventet først på albumet. Det låter mer tradisjonelt (men fortsatt med høyt nivå) utover på albumet. Det å finne mer egenart og skrive et helt album med killer-låter er utfordringen de står overfor. Men vi må også trekke frem den nesten Cream-tunge bluesrocken på «Bad girls». Låta som forteller hvor snille og slemme jenters vei skilles. Klisje, men det funker. Avslutningen med en seig og god Gary Moore-inspirert bluesrocker kalt «Quicksand» sitter godt innenfor når vi mener at The Bitch And The Bluesmen fortjener oppmerksomhet. Bra album og fremragende kvalitet både på backing, gitararbeid og vokalprestasjoner. På «My baby no more» kjenner du at Jimi Hendrix har vært på spilleren også i Hessdalen. Kanskje det er han som har flydd over der når han har hørt hvor bra bandet låter fra en av 150 boenheter i den lille bygda? Da er han sikkert enig med meg i at bandet er best på de rocka låtene, og at shuffle-inspirert materiale med fordel kan tunes ned. Men pass på, dette er bra saker!