Fra Maryland i USA, og først kjent for oss blueselskere i Europa da hun turnerte som musiker for Joe Louis Walker med sin saksofon før hun solodebuterte med egenutgivelsen Heart Soul & Saxophone i 2014. Nå tar hun steget videre med sitt første album for et stort plateselskap da Thomas Ruf gir ut hennes nye blend av soul, r&b, blues og gospel der hun produserer selv og har skrevet de fleste av sangene også. Vanessa Collier bruker sine egne erfaringer og sitt eget følelsesregister på et album som er trivelig fra start til slutt. Ingen revolusjonerende plate, men du kjenner at liksom en ung Martha Wainwright (datter av Kate McGarrigle, bror av Rufus Wainwright) eller et tantebarn av Bonnie Raitt er dette ei ung dame som har sjel for sin musikk og kommer til å være i faget «for the long run». Meeting My Shadow er en blanding av edle elementer i 50/60-talls blues, jump, jive, gospel & soul, men også med en touch av noe som er definitivt morgendagens r&b. Vanessa har en god stemme og en enda bedre forlengelse av stemmen gjennom sin saksofon, og er et friskt pust selv om dette albumet ikke kommer til å bli stående som noen klassiker eller «må ha». Hun gjør et par interessante coverlåter på et album der hun absolutt overbeviser som låtskriver og sånn sett egentlig ikke behøver å hente inn andres låter. Men hun tar U2-låta «When love comes to town», som var den tredje singelen fra Rattle And Hum-albumet til det irske rockebandet i 1989. Låten ble skrevet dedikert til B.B. King da King turnerte Irland i 1986, og kongen var også med på innspillingen etter å ha insistert på at det måtte bli en duett, siden Bono «hadde så mye sjel». Nå gjør Vanessa låta enda mer amerikansk med nydelig slidegitar-arbeid fra Josh Roberts og en sax-del mot slutten som definitivt løfter låta. Ikke som en duett, men det er der saksofonen hennes kommer inn, hennes andre «jeg». Vanessa er en sterk kvinnelig artist som som bruker sin kvinnelighet gjennom albumets budskap og tekster, som på morsomme «Two parts sugar, one part lime». Hun tar også for seg en av de sterke gospel/blues-kvinnene fra lengre tilbake i historien når hun gjør Sister Rosetta Tharpes «Up above my head, I hear music in the air». Et livsbejaende gospel-tog av en låt som nok får publikum på bena, enten du er i en bar, et teater eller aller helst i en kirke i sørstatene. Et herlig kick på denne fine plata. Men Vanessa skal ha mest ros for å være en sjelfull og gjennomført god låtskriver. Hun har noen av følelsene til Bonnie Raitt, noe du føler både i 60-talls soul-følelsen på «You’re gonna make me cry» og den lune avslutningen helt nedpå med «Devil’s on the downslide». Hun har nok som mange av oss hørt på swamp­blues-magien til Tony Joe White, noe som kommer frem på «When it don’t come easy». Og ikke minst har Vanessa en fin kontakt med sin funky r&b-verden der hun nikker til Betty Davis på åpningslåta «Poisoned the well», er i ett med Aretha Franklin på «Dig a little deeper» og møter Dr. John hjemme i New Orleans på «Meet me where I’m at». Og hun gjør det bra, men aller mest spennende er det når hun går litt mer moderne i sin r&b/funk, som på «Cry out». Forventer mer av hennes sterke moderne side i fremtiden, for dette er ei dame du vil få høre mer til, og som det er grunn til å ha tro på!