Endelig er Rolling Stones blitt voksne. Omsider er de gamle nok til å lage denne plata. Det tok dem drøye femti år i studio, men da de først sto fast på den plata de egentlig holdt på med, snudde de seg rundt og brukte tre dager på å banke ut den beste plata de har laget på 45 år. Det er til å bli varm rundt hjerterøttene av. For det har aldri vært tvil om hvor bandets hjerte og røtter befinner seg, og coverlåtene de gjør her er hentet rett ut av det repertoaret de begynte med - og verken Keith eller Mick har vært vonde å be når de gjelder å stille opp i dokumentarer. Som det fremkommer i teksten som følger med utgivelsen så satte heldigvis tekniker Krish Sharma maskinene i opptak da de satte i gang ”Blue And Lone­some” - en av fire Little Walter-­låter de gjør underveis. Det ble med den ene tagningen. Og kanskje er det passende at Little Walter er så sterkt representert - for ikke bare var han en av Muddy Waters’ første munnspillere, men han har turnert med Rolling Stones - i England i 1964. Det var riktignok mens spillet hans var på hell, og bare fire år før han ble drept i et slagsmål på gata i Chicago i 1968. Det er uansett hevet over tvil at såvel mannen som munnspillet hans var en stor påvirkningskraft på det tidlige bandet. Ellers er det et kresent utplukk du får med Howlin’ Wolf, Willie Dixon, Magic Sam, Jimmy Reed, Lightnin’ Slim og uforlignelige og praktfulle Johnny Taylor representert. Sistnevnte med ”Everybody Knows About My Good Thing”. Dette er kanskje den låta der bandet i størst grad ikke høres ut som seg selv. Teksten er typisk Taylor, der han beskriver alle hintene han får om at dama roter med andre - originalen er stor underholdning, og Mick klarer langt på vei å skape seg sin egen utgave, om enn stemmen hans ikke på noen måte kan måle seg med Taylors. Det har jeg en følelse av at han lever godt med. Flertallet av de øvrige bidragene er låter som aldri markerte seg på listene, et morsomt grep som setter søkelyset på materiale du ellers skal være platesamler av det hardføre slaget for å ha tilgang til. Ellers er dette tag­ninger og versjoner der resultatet i høy grad er å beskrive som en tidsreise tilbake til 1963-64, da musikken var fersk og alt var bare moro. Bandet beskriver denne plata som en hyllest til musikken og musikerne som langt på vei har gjort dem til kanskje det største navnet i rockhistorien. Krediteringen er særdeles grundig her, og ser du det som et takk for sist til den egentlig helt betimelige kritikken som er blitt de tidlige platene til del der Keith og Mick fikk æren for mye rart, tror jeg ikke du tar mye feil. Og vissheten om at de royaltiene som med denne plata tikker inn på kontoen i boet til Willie Dixon, der overskuddet blir pløyd inn i en veldedig stiftelse som driver utdannings- og bevisstgjørings­arbeid i Chicago er grei å ta med seg. De øvrige arvingene har ganske sikkert også god bruk for pengene som kommer herfra. Baksiden av medaljen er at plater som dette selvsagt åpner for geskjeftig markedsføring, der denne plata allerede er lansert i flere versjoner. Styr klar av deluxe-utgaven. Det du får er en serie postkort, og et langt essay du neppe noen gang kommer til å lese. Og du skal ikke se bort fra at vi om et års tid har en ”outtakes”-skive klar, der du blir bedt om å kjøpe det hele en gang til. Ja ja, platebransjen skal vel også leve. Kunne vi foreslå en utgave som inkluderer originalene? Og at Chuck Leavell snart blir kreditert som bandmedlem? Han HAR spilt keyboards i bandet siden 1982. Kanskje ta med Daryll Jones i samme slengen, som tok over bassen da Bill Wyman ga seg i 1993 – og i hvert fall er med på de siste seks skivene. Fans vil innvende at dette er pirk, og akkurat i dag skal jeg gi dem rett i det. Dette er en fest av en plate, og for min del ser jeg allerede frem til outtakene, for å se hvilke hull de fyller. Mer av dette, takk.