Da jeg først hørte Otis Taylor, omtrent på den tida det nye millenniet tikket inn, holdt jeg på å legge ham bort under kategorien monotoni og rytmikk som bare går og går og aldri kommer til døra. Men så vokste det fram det fram noe i hans repeterende stil. Og dette noe vokste seg til en hypnotiserende skjønnhet, og i dag står Otis Taylor for meg som en av de mest spennende nyere bluesartister. Skjønt ny og ny. Taylor var rundt 50 da han fant fram gitaren og banjoen igjen og gjenopptok den musikerkarrieren han startet opp i yngre år. Nå hadde han skapt sin helt egenartede stil; moderne blues, men samtidig med røtter i Deltabluesen og helt tilbake til Afrika. I de 13 albumene som har kommet siden «When Negroes Walked The Earth» har han holdt fast ved konseptet sitt: Rytmikk og repetisjon, og innimellom noen mer melodiske perler, som fremstår som usigelig vakre når de står i kontrast til det mer massive lydbildet. Taylor benytter seg og ofte av repetisjon i tekster som gjerne er bruddstykker av en monolog, og som slettes ikke alltid er like enkle å tolke. Det bør en likevel bestrebe seg på, for Taylor har mye å si om den Afro-Amerikanske historien, og da særlig folkegruppens lidelseshistorie og brutaliteten de har (og er) utsatt for. Fornyelsen i Taylors produksjon har generelt bestått i å tilføye nye musikere og instrumenter, og særlig har jazzkornetisten Ron Miles vært med å ta Taylor i en mer jazza retning på noen av de siste albumene. Han er også med på fire låter på «Fantasizing About Being Black», hans nye skive. Personlig synes jeg at Taylor med fordel kunne ha utelatt kornetten og heller gitt mer plass til den fantastiske fiolinisten Anne Harris og Dobro virtuosen Jerry Douglas, som bare får plass på to kutt hver. Douglas, som har spilt med alt som kan krype og gå i bluegrassverdenen, krydrer den vakre avslutningslåten «Jump To Mexico» og Anne Harris, som det går gjetord om fra folk som har sett Taylor live i det siste, har sin eneste fremtredende rolle på «D to E Blues». Fire av låtene er nyinnspillinger av låter fra tidligere album, «Walk On Water» har han til overmål spilt inn to ganger før, men det er snakk om nye arrangementer, og «Fantasizing About Being Black» er sånn sett et godt hakk opp sammenlignet med forrige album, «Hey Joe Opus Red Meat», hvor han gjorde samme låt to og til og med tre ganger på samme album.