Rene tributeplater er en vanskelig øvelse. Enten så kjører de i den ene grøfta og låter som en blodfattig samling rene imitasjoner, eller så ender de i den andre grøfta som kunstferdige fortolkninger fjernt fra originalenes soniske fingeravtrykk. Guy Davis and Fabrizio Poggis nye skive Sonny & Brownie’s Last Train er en hyllest til den ultimate bluesduoen per se – Sonny Terry (1911-1986) og Brownie McGhee (1915-1996) – og den havner i ingen av de nevnte grøftene. Tvert imot holder den seg på den gyldne bluesmiddelvei, og balanserer elegant tradisjon og innovasjon på en overbevisende måte. Stort sett består plata av kjente låter fra Sonny og Brownies mangeårige repertoar, men starter friskt med det selvskrevne tittelsporet “Sonny & Brownie’s Last Train”. Davis biografiske tekst om de to blueslegendene er velskrevet, poetisk og tipper aldri over i sentimentalt føleri, mens Poggis munnspill lager en overbevisende togrytme med en egen idiosynkratisk vri. Dernest følger travere som “Hooray, Hooray”, “Baby, Please Don’t Go”, “Step It Up and Go” og “Walk On”. Duoens tolkninger av klassikerne “Freight Train” og “Midnight Special” er også verdt å trekke særlig fram. Davis solide gitarspill og varme, tilbakelente stemme bærer det hele på en avslappet og velartikulert måte. Samtidig unngår Fabrizio Poggi (som jeg for øvrig mener er en relativt undervurdert munnspiller, tross en del internasjonal oppmerksomhet og over 20 egne utgivelser) slavisk å etterape Sonny Terry. Poggi har åpenbart hørt så mye på Sonny oppigjennom årene at han har inkorporert mange av sistnevntes unike stilistiske elementer, som den drivende rytmikken, den vitale ulingen og den hypereffektive dynamikken. Og trolig nettopp derfor klarer Poggi å bruke disse elementene på en egen og ofte uventet måte. Ved gjennomlytting tar man seg selv sjelden i skjelmsk å smile over banale referanser, men heller humre av Poggis tidvis overraskende kromspring. Bruken av ulike posisjoner og munnspill i ulike oktavområder, gir også plata et kjærkomment krydder. Poggi har dertil produsert den velklingende plata, som ble spilt inn i Milano sommeren 2016. Selv beskriver Davis og Poggi sitt nye platebarn kort og greit som “et kjærlighetsbrev til Sonny og Brownie”. Det høres. Anbefales varmt!