På den negative siden av servietten noterer vi at amerikaneren fortsatt har en nokså mangelfull kraft, kontroll og vidd i stemmen. Som irske Rory Gallagher er det liksom ikke det som er hans greie. Men så er det nå en gang slik at ei pakke er ei pakke, og Dave Fields leverer i mine ører bare bedre og bedre innhold på sine plateutgivelser. Han står aldri stille, der låtene fordeler seg over en rekke forskjellige stilarter innenfor samme album. Noen av dem er spilt inn i studio, mange spilt inn live (med virkelig bra lyd), og de varierer mellom et par instrumentale rakkere, et par dedikerte avstikkere til store klassikere som gjøres med dedikasjon og overraskelse, et par lange dype blueslåter i Chicago-bluesens ånd, og flere sterke gitarprestasjoner som fortjener å høres av et blues- og rock-interessert publikum. For der Dave taper i stemmen tar han igjen det tapte, og vel så det, i gitarspillet. Han er som en Robben Ford-kloning som stadig tar avstikkere mot hardrock, hard bluesrock, og funky attack uten å tape verdigheten som en bluesmann i sjelen. Han åpner instrumentalt i Robben Fords jazzrock/blues/fusion-verden med glimrende «Anticipating you», og når albumet er i ferd med å ebbe ut besøker han jazzklubbene igjen med «New York City nights» med litt Charlie Musselwhite countryblues i jazzarrangementet. Han løfter hatten til Fats Domino og Chuck Berry på «My mama’s got the blues» og viser at 50-tallets r&b, blues og boogie woogie alltid får bargulvet til å svinge. Han tar Don Nix-klassikeren «Going down», gjort i utallige versjoner av Freddie King, Led Zeppelin, Jeff Beck, Joe Bonamassa, Stevie Ray Vaughan, Chicken Shack og Deep Purple for å nevne noen, og ofte brukt som en endeløs «concert closer» på konserter, som vi blant annet fikk med Supersonic Blues Machine sist sommer. Jeg ville ikke satt fem kroner på at det går an å gjøre den i noen versjon du ikke har hørt den før, men denne gritty versjonen, tidvis helt ute, tar kaka som gjør at jeg må spise i meg de ordene. Derfor ikke like overraskende at han også herjer med Jimi Hendrix-klassikeren «Hey Joe» og hans Woodstock-versjon av den amerikanske nasjonalsangen med solid nerve. Denne gutten kan sin gitar! Jeg er svak for dette albumet. Det øser liksom bare på. Som å sitte på restaurant å få dessert etter dessert. Han veiver rett frem bluesrock som en ung Joe Bonamassa på «Child of the world», gjør funky blues slik Bernard Allison kan drømme om det på «The boy wants to play», og fyrer på med med mer funky nerve i den Lenny Kravitz-dyriske «Jagged line Pt.2» og tyngre mer sent 80-talls rockete nerve ala Vernon Reid/ Living Colour på «Better be good». Han er av og til mer en rockeartist enn en bluesartist uten at det føles feil. «Jagged line Pt.1» er veldig Steve Morse/ Deep Purple, og han banker på den samme litt psykdeliske britiske døren som Laurence Jones og unge Aaron Keylock på «How Am I doing?». Som du skjønner varierer Dave Fields imponerende mye i stilarter på dette albumet, og du rekker aldri å kjede deg. Det er mer et spørsmål om du rekker å trekke pusten. Når han går ut av albumet etter 14 låter med en instrumentallåt i bluegrass-ånden med «L.E.S. hoedown» som en Chet Atkins på speed, er det bare å la smilet komme. For dette er et slikt album du egentlig bare må oppleve. Bare å drite i den noe svake vokalen, for denne reisen er så nydelig at det må du bare bære over med!