Delbert går i sitt syttisjuende år og eldes med verdighet. Ti nyskrevne originallåter i ulike varianter av blues passer alle inn i perspektivet til en bluesmann som har sett alt og vært med på alt gjennom mer enn seksti år som utøver. Her veksler det mellom mykt svingende jazzy shuffle blues, med eminente blåsere og gjestespill fra Jimmie Vaughan og Lou Ann Barton og cocktail-jazz for de små timer à la Nat King Cole. Albumet er produsert av McClinton selv sammen med hans mangeårige faste pianist Kevin McKendree og gitarist Bob Britt. Bandet kaller seg nå The Self Made Men og plateselskapet er ikke lenger New West der han laget en ubrutt rekke flotte album fra og med 2001. Dette nye albumet står ikke noe tilbake for hans beste på New West. Tittelen gir for øvrig et feilaktig inntrykk av at dette skulle være et album med såkalte vågale tekster, det er vel snarere enn selvironisk in-joke det er snakk om. Tekstene er ramsalte beretninger fra livets bluessituasjoner som bare Delbert kan beskrive dem. Munnspillet er ekspressivt, effektivt og funky, aldri overdrevet, slik som hans læremestre Jimmy Reed og Sonny Boy Williamson II. Litt kledelig rusten i målet nå, tidvis nesten som Louis Armstrong. Apropos Satchmo så er den ene av de to låtene som ikke er Delbert-original, en slags Armstrong-blues, skrevet av Tim Oumettie. «Jones For You» heter den, og er et av albumets høydepunkter. Oumettie kvitterer med uklanderlig trompetspill. På albumet for øvrig er det også musikk som minner om den andre Louis-legenden fra New Orleans, Louis Prima. Dette er den litt ukjente, jazzy siden av Delbert McClinton. Tidligere har han vist glimt av det platene, nå har han gjort et helt album. Det gir mersmak.