Dette var en stor positiv overraskelse. Har ikke helt falt for Samantha Fishs blues til nå, annet enn at hun har virket som en hyggelig dame og et friskt pust på gitar, men her dukker hun opp med ei skive som virkelig baner vei for en ny forståelse. For Chills & Fever svinger med en moderne twist i blues og r&b som ikke er ulik den vi fant hos Tom Craig & Soul Patch i forrige nummer. Moderne, men likevel godt rotfestet i en klassisk 50/60-talls inspirert popkultur som oser av r&b og soul og blues. Det er forfriskende at unge artister som Samantha finner kilden i seg til å få det til å låte som «det nye kommende soundet». Slik finske Ina Forsman gjorde for et år siden og amerikanske The Betty Fox Band har gjort i lengre tid. Dette er en opp-og-dans plate, eller en plate som får bilturer til å svinge lekent rundt sving etter sving. Like mye en pop- og rock’n roll-plate som blues eller r&b eller soul, men attityden og lekenheten Samantha Fish oser av på dette albumet har hun ikke vært i nærheten av tidligere, så dette er som du sikkert skjønner verdt en smiley eller to, eller til og med tre. På samme måte som Ina Forsman, Betty Fox, og Tom Craig gjør old-school blues, r&b og soul til det «nye hete og tidløse soundet», nesten mot alle naturlover, gjør nå Samantha det samme. Hun bringer godsaker til bordet som har røtter til en tid da hun ikke var påtenkt engang. Det er fascinerende hvordan de beste av dagens unge artister og band klarer å hente frem essensen fra 50- og 60-tallet og blande den med sin egen sjel. Om du har hørt Tom Craig & Soul Patchs beste låter fra debutalbumet så skjønner du hva jeg mener. Eller kjenn på den herlige pop- og rock’n roll-følelsen et sted mellom en ung Deborah Harry (Blondie), Jane Wiedlin (The Go-Go’s) og Candye Kane på låter som «He did it» og «Either way I lose» og «Hurt’s all gone». Her kjører Samantha ned den veien Little Steven elsker i radiovennlig pop/rock’n roll med blues-snitt i svinget og fyldige hornblåsere fra den klassiske r&b-katalogen. Samantha har fått frem et edelt blåserrekke-sound på flere av låtene på dette albumet besørget av New Orleans blåserrekke bestående av Travis Blotsky (sax) og Mark Levron (trompet). Bandet hun backes av består i hovedsak av garasjerock-bandet Detroit Cobras fra nettopp Motowns hjemby. Samantha skjønte under innspillingen av sitt forrige album (med Luther Dickinson) hvor viktig det var for henne å dyrke den sjelen hun hadde vokst opp med gjennom enkel og gjerne litt lurvete rock’n roll, så hun fant seg det perfekte bandet i Detroit, samtidig som hun «leste seg opp» på den klassiske soul-katalogen fra Otis Redding til Ray Charles. Det hører du på låter som Raphael Saadiq-inspirerte «Chills & fever», Isaac Hayes-nerven i «Hello stranger» eller mer 50-talls skjønnhet i «Hurt’s all gone» og balladen «Nearer to you». Kun på albumets aller siste låt, «Crow Jane» (hvis vi ser bort fra bonuslåtene), kjenner du at det er garasjerock-bandet The Detroit Cobras, eller hvertfall deler av det, som backer Samantha. Produsenten hennes heter Bobby Harlow og spilte en gang i samme band som en viss Jack White (i bandet The Go). Det at Samantha har brukt musikere med en annen forståelse for musikk enn den rent klassiske innen soul, r&b, blues og 50/60-talls rock’n roll, tror jeg er mye av hemmeligheten for denne platas suksess. Litt sånn som når Kid Andersen produserte vår egen Norah Noor. Denne plata må du ha. Kort og godt! Jeg bare håper Thomas Ruf er fremsynt nok til å få dette albumet ut på vinyl.