Jimmy Duck Holmes er ett av de svært få gjenlevende og oppegående blues-ikonene. Han har bodd i Bentonia, Mississippi hele livet og her blir han boende. Kommer du innom Blue Front Café i Bentonia og Jimmy er hjemme finner du ham som regel på porchen til kafeen hvis han ikke er inne og spiller for de som tilfeldigvis er innom. Det er også der disse innspillingene er gjort, noen kvelder i 2014 og 2015. Dette er Jimmy Duck Holmes på hjemmebane, med gitaren kjørt gjennom de samme slitne forsterkerne som ser ut som de har stått der i hvert fall i femti år. Takvifta suser og hører du godt etter passerer toget utenfor underveis. Jimmy spiller blues slik han lærte det av Henry Stuckey og Jack Owen - og slik Skip James gjorde det en gang. Dette er countryblues av det aller råeste og mest tradisjonelle slaget. Selv sier Jimmy at han bare spiller blues, slik den er blitt spilt i Bentonia de siste nitti årene, i hvertfall. Og da selger han seg billig, for han tar ikke med den overjordiske stemmen han besitter, og den trolske, tidløse kvaliteten i musikken du får på platene hans - eller ved å høre ham spille. Henry Stuckey ble aldri innspilt, ”Duck” gjør opp for det her med denne ufattelig vakre hyllesten til mannen og countrybluesen. Det er sagt og skrevet mye musikkteoretisk om countrybluesen slik den spilles på landsbygda i Mississippi, om repetisjonene og om rytmemønsteret og slektskapet med afrikansk musikk - og det er sikkert fint. Mer enn noe annet handler dette om en intensitet som er på grensen til det smertefulle, der du blir eksponert for sider i deg selv du sikkert hadde trodd at det moderne mennesket i deg hadde gjemt bort for godt. Musikkterapi er et relativt moderne begrep, men kanskje er det derfor ”Duck” ser ut til å være en såpass harmisk fyr som han er? Det er rart med det, nå har jeg i åtte år forsøkt å forklare mennesker hvorfor jeg har vært tilbake hvert år. Her er forklaringen.