Bill Booth, en felespiller, americana/folk/singer-songwriter av ypperste kaliber, har gjennom et langt liv som musiker samarbeidet med blant andre Åge Aleksandersen og country-gumboen til Big Hand, Casino Steel og Claudia Scott etter at han strandet i Norge på 80-tallet. 
Det var et heldig strandhugg for musikkmiljøet i Norge. Han har også jobbet med Steinar Albrigtsen, Henning Kvitnes, Tore Andersen, brød­rene Haugen fra Hellbillies og rockebandet CC Cowboys, og gitt ut seks album i eget navn.
For tre år siden ga han ut sitt første og hittil eneste album i duo-formatet The Bills sammen med sin navnebror Bill Troiani, åtte år etter at de begynte å opptre som duo innimellom alt annet de hadde på gang. Med hans gitar, fele og banjo, Bill Troianis bass, og deres felles røtter fra henholdsvis Maine og New York i USA formet inn i vårt roots og bluesmiljø, leverte de et suverent rootsalbum. Begge Bill-ene har en seriøsitet og et talent utenom det vanlige som vi er heldige å ha nærmest helt for oss selv i Norge, og det er bare å håpe på The Bills - chapter two - etter hvert. De har sitt hjerte innen henholdsvis americana/folk og blues/soul, og smelter det sammen til en tidløst rootsy countryformat på høyde med Tom Russell. Bill Troiani nok har sin viktigste baby i Billy T Band. 
Naturlig nok følger Bill Booth opp sitt glimrende soloalbum “Some Distant Shore” fra 2017. “River Town” henter elementer fra nordisk folk så vel som det irske og keltiske, fra landsbygda og låver på landet i USA, og de små kirkene i sør. 
Jeg har sagt det før om Bill Booths americana og låtskriving at det er sterke bånd til Tom Pacheco og hans måte å skrive om livets og landeveiens små og store svinger og kurver. Dette er kanskje det mest tilbakelente “front porch”-følte albumet Bill Booth har levert med nydelig americana/country/folk-­singer-håndverk i låter som “Trouble downtown”, “Ice house”, “Under the pine” og “Wyatt had to try it”. Der albumet kunne hatt godt av mer spenning i oppbygningen hentes det inn igjen med en atmosfære og følelse så god og nær at du lett glemmer tid og sted. Dette er en plate som med sine nære beskrivelser av skjebner og tøffe tak, der du blir med Bill Booth langs brokete veier og skyggefulle miljøbeskrivelser, er som å sitte på filmsettet mens det skapes. Det er det fantastiske med singer/songwritere som Bill Booth. De får den verden de beskriver og synger om til å virke så uimotståelig, nært og evig. 
Perfekt plate å hale seg gjennom høst og vinter med om du er inne i country og folk-farget låtskriver-formidling. Og når det irske genet hans slår inn på “St Albans march”, “Snake root reel” og fantastiske “Baxter mountain ranger” er det bare å hente frem, – ja en cognac er ikke å forakte – men her finnes det jo mange valg!