Jeg vet ikke om sangeren og gitaristen Knut Nordhagen kaller seg en bluesmusiker. Det er over ti år siden forrige plate, og så vidt jeg kan huske spilte han bare egne låter med sitt høyst personlige musikalske stempel også den gangen. Jeg oppfatter ham som en egen biotop i det norske blueslandskapet med engelske tekster som i liten grad preges av sjangerens faste vendinger. Snarere består de av observasjoner av livets små og store situasjoner, vekselvis stem­ningsskapende og melan­kolsk filosoferende. Hadde han sunget på norsk kunne han vært Ole Paus.
Hans snakkesynging er en styggpen krysning av Tony Joe White og Mose Allison i dialog med våkent gitarspill. Litt wah-wah, litt slide, noen forvrengte bluesløp i de høye tonelagene innimellom Steve Cropper-inspirerte soulriff. Jaguar er det ideelle bandet for musikken til Nordhagen som har produsert albumet sammen med den dynamiske trommeslageren og perkusjonisten Per Eriksen. Bassist Tor Arne Hansen og keyboardist Hans Pedersen på Hammondorgel og Wurlitzer piano er fremragende. På tittelsporet «Relics» som er en soulfunk-instrumental i Meters-groove tar han også fram saksofonen. 
Åpningskuttet som heter «Evil» er altså ikke Howlin’ Wolf-sangen, men en ­dyster Nordhagen-visjon som avløses av festinvitasjonen «Funky Basement» som har Egil Birkeland som medforfatter. Hver låt er et lite univers, og jeg har fått veldig sans for «The Road», en skakk walkin’ blues.
Veldig bra å ha Nordhagen tilbake igjen.