Rolling Stones kom med et strålende comeback etter mange år, og mot alle odds, nå nettopp. Så kommer Notoddens eget blues og rock-lokomotiv Spoonful Of Blues samtidig. Tilfeldig? Neppe, jeg tror ikke på tilfeldigheter. Når heltene dine orker, så får du påfyll selv også. Jostein Forsberg (vokal/munnspill) og Morten Omlid (gitar) har vært bandets motor, produsenter, låtskrivere og så mye mer siden de nærmest traff hverandre på sykestua der de ble født. De har skrevet alle låtene til bandets sjette album på 23 år, der all produksjon er gjort på Notodden i og rundt Juke Joint studio. Et 100 prosent Notoddenprodukt, og jeg kan banne på at når de måtte drikke vann i pausene under innspillingen så gikk de ned og hentet lokalt vann i elva i stedet for importerte flasker fra Imsdal.
Albumet starter herlig med “Blood red tears” som ­direkte anskueliggjør bandets kvaliteter. En vokalist som går tett på mic’en som en Mick Jagger, en gitarist som er overalt på en helt annen måte enn Keith Richards, med en gnistrende signatur ikke ulik Monster Mike Welch, og et svært stødig komp bak trommene fra Vestfossen og bassen fra Barbados med tydelig Stones-diksjon, levert av herrene Eskil Aasland og Tony Caddle. 
Du finner et par "tog" type Dr Feelgood og Wilmer X-fyrig R&B bluesrock som bare durer på i “Roller coaster ride to hell” og “Inner city queen”. Verden har glemt Wilmer X og nesten Dr Feelgood også, men ikke disse gutta her.
RL Burnside og Junior Kimbrough-faktoren fra Mississippi og repeterende juke joint blues, som har påvirket mange rockeband inkludert Rolling Stones, finnes også her i “Mojo mama” og “Murder scene”. En bluesform som ligger i bandets dna, der gitarist Morten Omlid broderer rundt den kommanderende vokalen til Jostein og rytmeseksjonens repeterende beat som en fange på rømmen som holder stemningen elektrisk. Blant albumets høydepunkt.
Du finner kanskje mer utpreget blues her enn på de siste albumene deres, som den tungt duvende Chicago­bluesen der James Cotton og Ford Blues Band river i gardinene på “Breaking up”, eller “Out in the country”, der nettopp country i bluestakt ala Canned Heat i 1969 er en bra oppskrift. Igjen er gitararbeidet fremført etter less-is-more-prinsippet som gjør at det gnistrer til ekstra der det skal.
Blant de mer overraskende låtene er “Crush on you” som nesten er Chuck Berry med garasjerock-fot. Nesten MC5. Wow! Og albumets klinelåt “Hold me in your arms tonight”, som er ulikt noe de har gjort før. På kanten av en parodi, men den sitter som kveldens siste låt på danselokalet anno 1966.
Jeg lot meg lure litt under første lytterunde til dette albumet til å tro at dette var middels greier støpt i gamle utbrukte former, men det er “Songs From Notodden Norway” så laaaangt ifra. Du vil trenge tre runder før den sitter, og slik er det med de beste plateutgivelsene. De ligger og lurer i sivet, før de glefser tak i deg og siden er med deg for alltid. Ikke rart at Spoonful Of Blues får mye oppemerksomhet og skryt for sine plateutgivelser i utlandet. De hører på album der ute, ikke bare øy-hopping fra låt til låt som Spotify-­generasjonen her gjør. De hugger ved i en skog der mange har hugget før dem, men de leverer med stor kjærlighet til musikken, til bluesen, elektrisk R&B, 60-­tallets rock’n roll på en måte som er forfriskende og forteller meg at Spoonful Of Blues kommer til å holde på like lenge som Rolling Stones!