Willie J. Campbell var en bassist som har spilt i James Harman Band, Fabulous Thunderbird, The Mannish Boys, The Blues Giants og nå sist The Proven Ones. Som en ettertraktet og samtidig godt likt musiker, gjorde det sterkt inntrykk på store deler av blues- og soul-miljøet da de fikk greie på at den 65-årige Californiabaserte musikeren hadde fått diagnosen ALS. Det var i mars i fjor at Campbell fikk konstatert den dødelige sykdommen, og gitaristen Kid Ramos var raskt ute med en ide. Han ville samle venner og lage et album i Campbells navn. Han orket ikke bare sitte og se på at bassisten sakte ble dårligere. Med på laget fikk han den flotte vokalisten Brian Templeton, som hadde jobbet med Campbell i The Proven Ones, samt trommis Jimi Bott fra samme band og keyboardist Brooks Milgate. Disse, og Willie J. på bass selvfølgelig, dannet grunnstammen for alle gjestene som kom for å bidra, hele 16 i tallet. Gitaristene Anson Funderbourg, Shawn Pittman og Mike Morgan er markante bidragsytere, Janiva Magness og Sugaray Rayford var blant de som kom med flotte vokalbidrag, og når blåsere som Sax Gordon og munnspillere som Kim Wilson og Jason Ricci kom innom, skjønner en hvilket kjempelag som ble samlet.
En kan fort tenke seg at her er det for mange kokker, men her ble det ikke mye søl. Ramos, Templeton og Campbell har full kontroll og lar gjestene bidra i passe porsjoner, der de trengs. Templeton tar seg i hovedsak av det vokale og hovedvekten av låtene er skrevet av ham, noen ganger sammen med Kid Ramos. Campbell selv trakterer bass på alle kutt, selv om han da innspillingene ble avsluttet to måneder før hans død, var tydelig preget av sykdommens fysiske nedbryting. 
Det hele starter med “You Better Let Go”, en tøff og tight låt med Rayford på vokal. Templeton overtar mikrofonen på “No More”, en skikkelig rocker der Milgates piano får leke seg med Funderburghs gitar. Mer laid-back blir det når Los Lobos’ David Hidalgo synger “ulvenes” egen låt, “This Time”, med Kim Wilson på munnspill. Et høydepunkt på albumet er Janiva Magness som gjør en inderlig, seig slow blues. “Can’t Stay Away” strekker seg over seks og et halvt minutt, og er ikke et sekund for lang. På “Drone” er vi innom Mississippi Hill Country-landskap med Jason Ricci på munnspill, “Drone” er en swing instrumental, mens “My Fault” er en gammel Faces-låt, her i Rolling Stones-innpakning.
På “Forever Shall Be” snakker vi deep southern soul og gospel, før singelen “Standby” møter oss med tøff blås og ditto vokal fra Sugaray Rayford, mens “Devil On My Shoulder” er den mest reinspikka blueslåta, med Shawn Pittman på vokal og Kim Wilson på munnspill. 
“She’s A Twister” er akkurat hva tittelen sier, en pianodrevet rock ‘n’ roller det er umulig å sitte stille til, mens Imperial Crowns vokalist Jimmie Wood, tar oss med dypt ned i sørstats mytologi i “One Man Chain Gang”. 
Jimmy Bott får vist at han behersker second line-tromming på tolkningen av New Orleans legenden Huey “Piano” Smith sin “You Can’ Stop Her”, her med Kim Wilson på både vokal og munnspill, mens “Use As Needed” må tolkes som Ramos og Templeton sin emosjonelle  hyllest til vennen. Tåredryppende inderlig. Jeg synes dette burde vært albumets avslutningsspor, selv om det ikke er noe i veien med tolkningen av Peter Green’s "Albatross".
Be Cool har blitt en verdig gest fra venner til den dødssyke bassisten, men det har også blitt et album som står seg utenfor den spesielle konteksten det er gjort i. Det har rett og slett blitt et raust og helstøpt album. 
Willie C. Campbell døde fredfullt 18. desember med kone og døtre rundt seg, 
“Enjoy everyone and everything that you see, while you can”, var hans siste hilsen til sine venner, og før han la til sitt yndlingsuttrykk. “Be Cool”.