Produsent-legenden Mike Vernon, som stod bak Peter Greens Fleetwood Mac-suksess på sitt eget Blue Horizon-selskap, og som senere fulgte bl.a. Ten Years After, Freddie King og Focus til suksess over hele verden har som Rolling Stones tenkt å vise at de gamle er eldst. Han hadde sitt eget band The Mighty Combo i ryggen på det herlige albumet “Mike Vernon & The Mighty Combo” for fem år siden. Nå fem år senere topper legenden like godt det hele. Solid!
Med sitt nye band Cat Squirrel, der bare stjernegitaristen Kid Carlos er tilbake fra The Mighty Combo, oser dette debutalbumet av feelgood og alskens autentisk blueshistorie fra 50- og 60-tallet. Formidlet med state-of-the-art moderne blues-swing og så bra bluesfot at jeg måtte sjekke plata flere ganger! Var dette virkelig den Mike Vernon?
Det gir en ekstatisk god følelse å høre legendariske Vernon aksle mikrofonen med bandet Cat Squirrel som om han var 25 og ikke snart 80. Bevares, tenker jeg. Dette oser av en kvalitet som jeg ikke fant på hans soloalbum for åtte år siden. Og stemmen, vel de sier at Mick Jagger synger bedre enn noen gang på Rolling Stones' comebackalbum, og det samme må sies her. Veldig stødig og med nerven på plass. Aldri hørt Mike Vernon synge bedre!
”What might be your name” er slentrende countryblues i god J.J. Cale-skole, den har samme flow som legenden som skrev “Cocaine”. Med “All she wants is me” legger de også inn giret fra britisk blues og The Blues Band, som var et lite fenomen på 80-tallet med Dave Kelly ombord.
”Cat Squirrel” som bærer bandets navn er leken rockabilly/blues av solid karakter. Noen der ute som husker belgiske The Seatsniffers? Dette toget kobler seg lett på de festlige konsertene de til stadighet holdt i Norge tidlig på 2000-tallet, der gitaristen Kid Carlos briljerer med en lekenhet og virtuositet som holder høyeste klasse. Det er flere låter i denne fine litt rockabilly-inspirerte bluesformen, som på “What the blues will do”. Musikk som får frem smilet og godfølelsen.
Og “Sugaree sugaree” danser som T-Birds gjorde med høyoktan R&B på 80-tallet. Veldig Texas-party, i likhet med “You got me dizzy”. Og “Out on a limb” fortsetter i Chicago-ånden etter den briljante duoen Monster Mike Welch & Mike Ledbetter. Samme følelsen som du finner på “I feel so good”. Jesse­namn, hvor bra dette låter! Snart 80 år, det skulle f... meg nesten ikke være mulig! Og er ikke Little Milton-følelsen på 60-tallsinspirerte “Baby please” vidunderlig?
Med dette albumet vil Mike Vernon og hans spanske band vise deg hva blues er, hva det kan være. En fest uten like med hele 14 låter, og som bare bygger og bygger godfølelse låt for låt. Og om du trodde godt voksne Mike Vernon skulle legge seg bakpå mot slutten her, så tenk om igjen. Den funky Freddy King-attityden som Mike Vernon var delvis ansvarlig for på 70-tallet, slår inn på “One minute” som har en spilletid på fem og et halvt minutt. Og avslutningen med “Let the boogie RIP” river forteltet og hovedteltet som John Lee Hooker gjorde i sine glansdager.
Tuller jeg? Nei.