DOM MARTIN

DOM MARTIN - Buried in the Hail

DOM MARTIN
Buried in the Hail
Forty Below Records

Anbefales varmt!

Samme året som Christone “Kingfish” Ingram platedebuterte, i 2019 da vi enda for det meste var lykkelig uvitende om Covid, kom denne blues/roots og bluesrock singer/songwriteren fra Belfast i Nord-Irland inn på den ­engelske bluesscenen. Hans rå uttrykk og uskolerte og organiske akustiske gitarspill fikk mange til å hente frem gamle plater med John Martyn og Rory Gallagher. Blandingen av britiske folk-røtter, skitten akustisk bluesrock fra Mississippi og Chicago, og rå vokal fra Belfast hvor fred aldri har vært et tema, etablerte Dom Martin i britiske bluestradisjoner hvor sjel og fortellerevne alltid har vært viktig.
Jeg hører elementer fra kanadiske Bruce Cockburn på nydelige “Government”, og du finner noe av Chris Reas bluesfølelser i den følsomme “The fall” med teateralsk akustisk gitarspill. Kontrasten er stor når du på låten etter treffer den rå og uproduserte blues og roots-rocken på “Daylight I will find”, som har mye av vår egen Ledfoot (Tim Scott McConnell) i seg. Mye!
”Belfast Blues” har elementer av vår egen Knut Roppestad på sitt beste, eller Bjørn Berge for over 20 år siden. “Crazy” har ­nakenheten til John Martyn i en folk-ballade som fort kan bli en spesiell låt for mange der ute, med litt Tom Waits craziness og mørke og blues i seg. Og sinnet og råskapen i bluesrockeren “Unhinged” stopper du ikke. Den kjører over deg som toget, med plenty Hendrix-kraft og fuzz-effekter. 
Så slamrer toget inn på perrongen i Clarksdale, Mississippi med jukejoint old school blues i møkkete” Howlin’” med overbevisning, før porten inn til Ledfoot åpnes igjen med slagkraft på tittelsporet “Buried In The Hail”. Dette er blues med et vidt spenn mellom akustisk og elektrisk, mellom nedstrippet og power-trio, og du kjenner under hele reisen at den er så inn i h... ekte og usminket. Og i spennet mellom John Martyn og Ledfoot er det ikke mange som passer inn. 
Dom Martin høres ut som navnet på en mafiaboss i New York på 30-tallet. Røttene i bluesen hans er gamle og samtidig autentisk moderne. Ny favoritt funnet, og anbefales varmt!