Dette er kanskje ikke en soul og blues-plate du må ha, men når veteraner graver i skattekisten sin og deler ut hyllester til de som har berørt dem i livet, da blir det uansett en meget spesiell opplevelse.
Om du skal på hytta alene en dag eller flere i høst, jul eller vinter er det ikke noe bedre selskap du kan ha for å føle at du har tidenes mest interessante hjemme-alene-fest med denne plateutgivelsen på repeat. Dette er en plate for alle som elsker soul og soulful bluesy sjel der utløpsdatoen begynner å nærme seg, men fortsatt er uleselig. Og hvilke veteranmusikere er det ikke som legger sjelen sin i denne plateutgivelsen: Arlen Roth på gitar og Jerry Jemmott på bass. Og et invitert A-lag med blant annet The Uptown Horns, den fantastiske orgel-guruen Bruce Katz og den afrikanske sangeren Mukamuri.
Arlen Roth er ingen smågutt blant gitarister. Han har hyppig turnert med Simon & Garfunkel, Don McLean, John Prine, Pete Seeger, Loudon Wainwright III, Eric Andersen, Ry Cooder, Dylan, Levon Helm, Danny Gatton, David Lindley, John Sebastian, Bill Kirchen, Albert Lee, James Taylor, Paul Simon, Joe Louis Walker, og gud vet hvem han ikke har spilt med. I 10 år hadde han sin egen spalte i Guitar Player Magazine, og da Martin Scorsese filmet Dylan-filmen «Rolling Thunder» for 4 år siden var det Arlen som spilte på sin 1953 Telecaster sammen med Patti Smith. Fra 1975 turneen med samme navn, og Dylan lånte Arlens Martin 000-18 gitar den samme kvelden. En gitar Arlen hadde kjøpt av Ry Cooder mens han turnerte med John Prine. Jøss, denne karen har mange historier han kunne fortalt oss. På dette albumet forteller han med gitar-finesse etter gitar-finesse om sine helter og låtene som har fulgt dem.
Jerry Jemmott er en super-bassist av de største, og fra Bronx i New York var han en av de mest etterspurte bassister på siste del av 60-tallet og frem til 1975 da han var med i en stygg bilulykke sammen med Roberta Flack og hennes gitarist, som gjorde at bassgitaren måtte legges på hyllen en god stund. Han ble oppdaget av King Curtis i 1967 før han ble fast inventar på Atlantic Records’ for mange store artister i studio. Fra Ray Charles til Aretha Franklin, Wilson Pickett, Chuck Berry, Champion Jack Dupree, Freddie King, Otis Rush, Mike Bloomfield, og mye av jazzeliten fra Herbie Hancock til Charles Earland. Han spilte på B.B. Kings «The thrill is gone», basslinjen på klassikeren «Mr. Bojangles», og var med da King Curtis fikk sin ene hit «Live at Fillmore West» i 1971. Jerry Jemmotts tilnavn var «The Groovemaster». I 2006 ble han med i Gregg Allmans backingband, og i 2014 backet han igjen Aretha Franklin på David Letterman Show. 
Dette albumet har de ikke laget for musikkens egen skyld, men for å takke de som de har fått spille med som ikke er her lenger, og fortelle andre om reisen. De gjør B.B. Kings «The thrill is gone» med latinsk stil, der bluesgitarist og sanger Joe Louis Walker hjelper dem med både sangen og gitarduellen til slutt med Arlen. De hyller tidenes fremste bassist James Jamerson med klassikeren «Dancing in the street» i en utrolig sjelfull soul-instrumental utgave, og de legger til mer instrumental magi når de kopierer Booker T & The MGs instrumentalutgave av en av Aretha Franklins største låter, «(Sweet sweet baby) Since you’ve been gone», der Arlens gitar leker sammen med The Uptown Horns. Fantastisk ­instrumental magi.
Vi må også nevne den instrumentale hyllesten de gjør til de avdøde medlemmene av The Band med favoritten «The Weight»: Richard Manuel, Rick Danko og Levon Helm er nevnt på coveret. Lite visste de at når plata nådde platebutikkene hadde også låtas låtskriver Robbie Robertson gått bort. Jerry Jemmott spilte jo bass på Aretha Franklins utgave av «The Weight» i 1970, sammen med Duane Allman. 
De hyller de avdøde medlemmene av Rolling Stones, Sam Cooke, Jackie Wilson og flere i tillegg til de tidligere nevnte på dette fine albumet. Og de avslutter med lyden av Stax-studioet med King Curtis & The Kingpins «Memphis soul stew», og til slutt Ray Charles anno 1972 med «America the beautiful». Igjen en instrumental hyllest, men med musikere som Arlen Roth og Jerry Jemmotts så føles det helt rett. Instrumental musikk er sørgelig underkjent, men har man en historie og en reise å fortelle slik disse enestående musikerne gjør fra ettermiddagens åskam, så er det det eneste riktige.
Så kjøp plata, en sixpack, legg igjen melding til kona på sms – og rett opp på hytta med deg!