Det er mye som virkelig treffer av bluesrelaterte band fra Skandinavia de senere årene. Med den samme attityden av et moderne blues-uttrykk med elementer av classic rock, soul og bluesrock som ­svenske Lisa Lystam Family Band, er finske Micke Bjorklof & Blue Strip fra hovedkvarteret sitt i Kauhava i Finland et slikt bekjentskap man godt kan åpne døren for en lørdags­kveld.
Noen kanskje husker duoen Micke & Lefty feat Chef som blandet gammeldags akustisk country-blues med americana, jazz, bluegrass og en smule rock n’ roll på sine plateutgivelser for over 10 år siden og frem til i dag. Jepp, dette er den samme “power-trioen”. De spiller for tiden over hele Europa, og fikk sitt «gjennombrudd» med sitt forrige album, «Let The Fire Lead» i 2020, et album som fikk mye god omtale. 
Nå er bandet og soundet større, og det låter som et bluesrockband med svært vid vinkel på formatet. Fra den sydende bluesrock-foten på åpningslåten «Highway highway», ikke så langt unna Lisa Lystam Family Band, til en nesten doomy og mørkemannsblues ala Ledfoot i «Feel it in my bones», og Ennio Morricone-inspirert spaghetti-blues på «Colors of jealousy». Det er en nerve her, ikke overveldende, men såpass interessant at du blir sittende og vente på mer. 
Micke Bjorklof selv synger, spiller munnspill og elektrisk gitar, og når også hans kompis Lefty Leppanen spiller elektrisk gitar, mandolin og slide blir det et gitartungt sound på denne brede finske bluesrocken, uten at det føles for tungt i retning rocken. I likhet med Lisa Lystam Family Band lever de for bluesen og musikken sin på ekte, og at musikken tas med inn i et moderne lydlandskap – ja, det må man bare gi tommel opp for.
Det er med stor glede man hører gjennom dette albumet. Det er veldig nærme å være noe virkelig stort, med funky Thorbjørn Risager-elementer i låter som «Ain’t got no place», og nesten 80-talls Rolling Stones på «Ain’t doin’ too bad». Liker du bluesrock med stor lyd, baller og finsk sisu, da trenger du ikke reise videre. Den finske bluesen er her, og jeg finner ikke en eneste låt jeg ikke liker. Det er bare å sette på den funky «I get up», som er albumets siste låt, om du vil sjekke dansefoten. Utrolig fin bluesgroove i dette bandet!