Passe rått, og 100% ekte, er det her med den fransk-fødte Franck L. Goldwasser, som siden 1983 har vært bosatt i San Franciscos Bay Area der bluesen alltid har levd med god puls. Han har skramlet sammen dette albumet, som låter som en blanding av Junior Kimbroughs juke joint blues, akustisk deltablues, en nesten Frank Zappa-eksperimenterende og instrumental Sonny Landreth, og noe stompy blues og ­hardt­kjørende shuffle-blues. Til det trenger man gode venner, og det har Franck en god del av.
Han ble i sin tid oppdaget av Sugar Blue (som kanskje huskes av noen for sin inntreden i Rolling Stones på «Miss you»), og jammet og spilte med Luther Allison, Phillip Walker, Jimmie Dawkins og George «Harmonica» Smith. Han ble tatt mer på alvor da California-blueseren (oppvokst i Texas dog) Sonny Rhodes inviterte ham til California som sin backup-gitarist. På veien dit stoppet han i Los Angeles og jammet med Big Mama Thornton, Lowell Fulson og Mark Hummel før han slo seg ned i San Francisco. Reisen til Franck L. Goldwasser har vært innholdsrik og spennende, og litt sånn er dette albumet også. Her er mye tøft og kompromissløst å oppdage, på et album som absolutt ikke skal stå i hyllen for kommersiell og lettsolgt blues, men mer for virkelig diehard-fans av blues. De vil elske dette!
Bare hør den utrolig rå og edgy rockeren og blues-­stomperen «Sweet cream». I presseskrivet beskrives låta som en blanding av John Bonham (Led Zeppelin) og T-Model Ford, og det er virkelig forfriskende å høre noe så rått og uforbeholdent ekte i en blanding av det elektriske og rockete og det svært så møkkete innen tradisjonell blues.
Men å starte med åpningslåta «Don’t give up on me, Baby» er definitivt en kick-starter av de bedre på enhver bluesrevival-fest. En hardtkjørende shuffle som setter stemningen på maks før hillcountry-bluesen slår inn etter Rita Engedalens hjerte på «I don’t want your love (I just want your lovin’)», og det slår over i en høyst uventet funky groove-instrumental med glimrende «Skwurley» der R.J. Mischo slipper til på munnspill. En råtass-låt av de sjeldne som nok trekker frem smilebåndet hos karer som Sonny Landreth.
Akustisk primitiv deltablues med bare akustisk gitar og munnspill på «What am I to do?» og en svært leken instrumental med elementer av surf, funk og elektrisk bluesgitar der selveste Kirk Fletcher (Charlie Musselwhite, Mannish Boys) stiller opp. Han spiller også sammen med nevnte Charlie Musselwhite, Jim Pugh og vokalisten Sugaray Rayford på tittelsporet «Who need’s this mess!!??» som nesten er en voodoo-seremoni fra New Orleans som stempler den materielle verdens meningsløshet. Wow, for et selskap og en pakke dette er!
Donald Trump har også fått sin stomp med «Had a dream last night», og «If I could holler» høres nesten ut som Johnny Dowd i sine velmaktsdager med doomy messende blues. 
Det er ikke mange plater som dette. Ja, et par-tre av låtene er såvisst ikke like fantastiske, men dette er en med fransk hjerte som virkelig har kommet under huden på amerikansk blues. Bare hør hans nesten sju minutter lange avslutning med ­«Bleedin’ heart» som starter med «People, people, you know how it’s to be left alone…». Du skjønner at dette er the real deal – og jeg elsker det!