Noen går på blueskonserter for å danse. Andre synes det er irriterende med mer og mindre kompetente dansere som svinger seg foran scenen. Sistnevnte gruppe må nok bare bite i seg irritasjonen dersom de går på en Blues Express-konsert. Det er nemlig nesten komplett umulig ikke å bevege seg til denne gjengen sin musikk. 
Bandet, som har gitt ut flere album som GB Blues Express, avbrøt for noen år siden samarbeidet med Geir Bertheussen, og fikk inn Ronald Ottesen som ny munnspiller og vokalist. Bandet består i dag, foruten Ronald, av Kai Fjellberg på gitar og vokal, Trond Hansen, bass og Kåre Amundsen på trommer. I 2019 fikk bandet en andre­plass i European Blues Challenge, europamesterskapet i blues. Samme år var gruppa i Austin, Texas, hvor de spilte inn en live-skive på den legendariske klubben Antones. Nå er de klare med et studioalbum som vil slippes i forbindelse med konsert i Oslo Blues­klubb 14. oktober.
Vi har fått lov å “prøve­kjøre” albumet og setter oss inn i den åpne Cadillacen. Ronald Ottesen trekker fram munnspillet og synger et par strofer for oss, før vi vrir rundt nøkkelen og V8’er-motoren starter med en bastant gromlyd. Den unisone munnspill- og gitar-sounden over lyden fra et Hammondorgel og et tight komp gjør instrumentalen “Turmoil” til den perfekte showstarter. Langs veien står de gjenlevende av George “Harmonica” Smith sine arvtakere innenfor vestkyst munnspillblues og måper. Vi suser videre langs solfylte Californias strender. Ronald trekker fram den store harpa, det kromatiske munnspillet og synger om “Monkey on my Back”. Men det er ikke et eneste problem i sikte. 
Etter “Honeydripper” forandrer omgivelsene seg. Storby. Kanskje Chicagos vestkant, der Otis Rush i sin tid briljerte. Nå er det Kai Fjellberg som briljerer på låta “The Loner”. En lang slow blues med lekker gitar og Hammondorgel som duver i bakgrunnen. Så lener vi oss virkelig tilbake i de myke setene. “Just A Good Man”. En soulprega låt som får et ekstra løft av de kvinnelige koristene og et lekent piano. Men som med et trylleslag er vi plutselig i et nytt landskap. Vi merker sørstatsheten og kikker ut på endeløse sletter med bomullsplanter i full blomst. “Better Days”. Munnspillet er tilbake. Et gitargroove som bare går og går. Et stort og kompakt lydbilde med både piano og orgel. Trommene langt framme i miksen. 
Småbyen vi kommer inn i virker litt forsømt. Litt creepy. To menn som sitter utenfor ei sjappe, skuler på oss. Den bastante trommesounden og de tøffe gitarriffene er med på å understreke stemningen av forfall. “Cold War Blues”. Men vi må videre og er igjen i en storby. Austin, Texas kanskje. Ut fra en klubb strømmer tøff, rocka blues. Låten har vi liksom hørt før. Gitarriffet. Men vi klarer ikke helt å plassere “Bird Of Prey”. Bandet der inne kan virkelig sin blues-ABC, men klarer å gjøre det til noe nytt. Sitt eget. Og når bandet setter i gang med enda en rocka blues, nå med piano, er vi ikke seine med å forlate bilen og komme oss innafor. Det viser seg til alt overmål at de serverer catfish der inne. Deilig crispy, fritert catfish. “Best Fish In Town”.
The Blues Express har klart det kunststykket å lage et album som er variert, men samtidig oppleves helhetlig. Når vi samtidig vet at “Turmolt” er spilt inn over lenge tid, og med så mange forskjellige som har vært innom på tangenter, lar vi oss imponere. Keybordister er Alexander Johnsen, Rune Karlsen og Øystein Undem. Dessuten har de med Ellen Klemp og Karianne Stranden Rikstad på koring. Kreditt må også Bjørn Ove Hagset få. Han har stått for miks­ingen. Lydbildet er tøft, stort og med utstrakt bruk av romklang. Du hører virkelig rommet på mange av låtene. 
Alle låtene er egenskrevne, opphav likelig fordelt på Ronald Ottesen og Kai Fjellberg. De tre siste låtene har tidligere vært ute på singler. 
“Turmoil” betyr noe sånn som tumulter eller opprør, men kan også bety kaos. Men her er det ikke mye kaos. Bare “real blues” uten noe fiksfakseri. Gode låter og dyktig spilt. Blues med røtter tilbake i tid, men som likevel er duggfrisk og up to date.