USA har i dag en litt avdanket Bruce Springsteen, Sverige har lett aldrende Ulf Lundell, mens vi i Norge har en mann i sin beste alder for rock’n roll craftmanship som sparker både oppover, nedover og bortover i følelsene våre. Jeg snakker om forfatteren og rockeren Levi Henriksen som har levert en av sitt livs mest praktfulle plater med «190 Desibel Kjærlighet». Tilegnet det skakk-kjørte, men like fullt evigvarende kjærlighetens tempel.
Ja, for slik som han synger om «seg selv», som den lettere naive og anti-macho motparten i et forhold i «Idiot», eller som den som søker tilgivelse og forsoning i «Så jeg lot det brenne», synger bare en som med rette kan lage en plate med en tittel som «190 Desibel Kjærlighet». Og vet du hva – du vil kjenne deg så til de grader igjen om du har levd noen oppover og nedover-bakker i ditt liv. Eller som han ­synger i sistnevnte sang:
«Har du aldri falt, har du heller ikke reist deg. Har du aldri gått vill, har du heller ikke vært på vei». Glem CC Cowboys. Dette er ditt nye roadmaster-soundtrack! Levi leverer både musikk og tekster som treffer deg i baksetet på en gammel Buick på en måte som Tesla-generasjonen aldri vil forstå.
Henning Kvitnes har reist på langtur fra Halden til Kongsvinger for å skrive teksten til låta «Baklengselvas blues» for Levi og hans band, som fortsatt kaller seg Babylon Badlands og øser av levd liv. En fargerik reise om veivalgene i livet, og med en allsangfaktor og steelgitar-følelse det er lett å bli hodestups forelsket i. Dette er en plate som reflekterer en reise. Både opplagte stopp og rulletekster. Med historier om ungdom og veivalg, om dødens skillevegg, om hjemlengsel og skjebner, men mest av alt en kjærlighet som man navigerer etter, slik skipene styrer etter fyrlyset i stormen.
Både Henrik og Amund Maarud  deltar på innspillingene sammen med Freddy Holm og Lasse Hafreager, som mange husker fra både Åge Aleksanders band, Sambandet, og Hellbillies. 
Om jeg skulle skrive et julekort til Levi Henriksen og bandet ville jeg startet det med: «Her kommer 190 decibel gjengjeldt kjærlighet». For dette er ranglende gitarer, rock’n roll låtskriving og tekster som treffer deg som et tog som sporer av. De finner sin vei til deg enten du åpner porten eller ikke. 
Og det er så deilig å høre ekte gitarbasert rockefot fortalt i historier slik ikke så mange gjør lenge. Warren Zevon gjorde det, Dylan gjør det, og på låter som «Bli en stund om du kan» kan du føle noe av den fine foten som norske rockemusikere (Tore Elgarøy, Arne Sæther, Julle og Jørgen Lies rocke-avstamning fra Cirkus Modern til Raga Rockers, Young Lords og Can Can) hadde da de backet Lee Clayton på hans nestsiste album «Another Night» i 1989. 
Halve Norge er fans av CC Cowboys, fortjent nok. Da er det bare å forsyne seg for Levi Henriksen og Babylon Badlands, for 50% er mer enn nok.