Selve syretesten på om du kan kalle deg en blues-elsker eller ikke, står for fall. Det er bare å sette på Damer i Blues, eller Women In Blues som de velger å kalle seg i et stadig mer internasjonalt selskap, med sin nye plateutgivelse. Du kjenner fort på om du ønsker å forlate rommet eller låser døra og ikke slippe andre inn. Men husk – forlater du rommet, så slipper jeg deg aldri inn igjen.
Litt flåsete innledning her, men bare for å understreke hvor ned til beinet old-school og ekte deltablues og gjenopp­levelsen av gospelmusikkens røtter i det fargede kvarter av Sørstatene opp gjennom forrige århundre Damer i Blues er. Ikke alle har hørt disse gamle røttene som er mye av opphavet til dagens pop og rock-musikk, men for Rita Engedalen og Margit Bakken har dette vært morsmelken, bensinen og det viktigste i livet å få formidle så autentisk og ektefølt som mulig. Dette er musikken de har inntatt til frokost, lunsj, sene middager og kvelds-snacks hele livet, og derfor er det både rart, og ikke så rart, at de snart låter som mer autentisk blues enn amerikanerne selv.
Du kjente på disse følelsene da Rita Engedalen slapp sitt forrige album «Sun Will Come», hennes mest inderlige fullførelse av sin reise i afro-amerikanske blues, et album som skapte bølger over til bluesbastioner i USA og England. Nå tar hun det videre med sin makker i Damer i Blues, Margit Bakken, damen som har noe av det sjelfulle vokale uttrykket vår første bluesdronning Kristin Berglund hadde. Det blir musikk av sånt.
Så tar de også for seg Kristin Berglunds låt «Your secret box of mysteries» som slår ut på americana-radaren på dette ellers nokså blues-spekkede albumet. Men for Kristin gikk blues og americana/countryfolk sammen hånd i hånd. Det beriker dette Damer I Blues-albumet at de går i flere retninger enn det rendyrkede delta-blues soundet og musikken til Memphis Minnie og de andre gamle legendene, som de med stort hell tar og former ut av eget bryst. For eksempel er det en magnetisk, indiansk Buffy Sainte-Marie-følelse på Rita Engedalens «Nobody can take my soul», og mon tro om ikke Patti Smith, rockedronningen over alle rockedronninger, har vært mentor bak «Be a good man», der den aksler seg frem med tung rytme og suggererende kraft.
Memphis Minnie og de gamle kvinnelige legendene i bluesen har vært grunnlaget for at Rita Engedalen og Margit Bakken startet Damer i Blues, for å holde deres arv i hevd. De gjør her Memphis Minnies «I’m talking ‘bout you», samt Clara Smiths «Strugglin’ woman blues» som snart er 100 år gammel. Det høres bare ikke slik ut, selv om røttene er gamle og dype. Den tidløsheten og ektheten som ligger i disse låtene, både nye Rita Engedalen-komposisjoner som det her finnes seks av, og de gamle ­sangene som de har krøpet under huden på, er besnærende og forfriskende på samme tid. “De gamle er fortsatt eldst”, er et slagord som mange ganger har funnet sin slagkraft gjennom musikk. Ritas og Margits reise begynner å få konturene av en lang reise som er et livsverk. 
De gjør også en skikkelig gammel old-style pianoblues nesten over i ragtime-tradi­sjonen med «You can’t tell the difference after dark». Spennende tittel, og en sang som hadde mannlig låtskriver i Maceo Pinkard, som var mest kjent for «Sweet Georgia Brown». Men det var Alberta Hunter, en kvinnelig blues­artist, som spilte den inn som sin første singel tilbake i 1935. Det er vidunderlig hvordan fjern fortid og nåtid knytter bånd i Damer i Blues, litt som Sapphire – The Uppity Blues Women gjorde på 90-tallet. Bare at Damer i Blues går dypere, lenger tilbake, og trekker større tråder. Høsten er Damer i Blues – kort og godt!