Har du gledet deg til denne? Det har jeg. Oppfølgeren til fantastiske «Eld» fra snart tre år tilbake. Kanskje det mest banebrytende americana og roots singer/songwriter-­albumet jeg har hørt på 500 år. Hva? Synes du det er å ta for hardt i? Vel, jeg kan kjenne igjen en naturkilde når jeg ser den. Med sin lille, men sjeldent rike lille hær på tre musikere er «Kaldt Vatn» en plate som ­vokser innpå deg like sikkert som at høstmørket kommer smyg­ende. En perfekt følgesvenn til sene kvelder der du vil oppdage nye ting i lydbildet og sangen og tekst­ene hver dag. Knut Hamsun skrev «Markens grøde». Tove Bøygard spiller den. 
Og hvilke musikere snakker vi ikke om! Den som har sett strenge-maestro Freddy Holm, bassens Aristoteles i Jørun Bøgeberg og moder jords egen trommeslager i Eivind Kløverød hjelpe den alltid strålende Tove Bøygard på konserter vet allerede at dette er like sjelsettende i norsk musikk som Kari Bremnes har blitt det for mange. Begge bruker sjela og sitt indre. Kari med sitt nordnorske, sin Kurt Weill’ske følelse og jazz og folk-temperatur. Tove med sitt småbygderske kultur oppaføre høydedraga i Ål i Hallingdal, med sin americana, sin bygdeblues og personlige måte å rekke deg ei hand. 
Dette albumet er mer dempet, og kall det gjerne introvert, enn forgjengeren «Eld», men selv om mørket siger mer inn på hennes nye plate, spiller ikke livet og følelsene inn med noen mindre kraft. Det er så mye fint og sjelfullt her at jeg kjenner at nå kan bare høstmørket komme. Rødvinen er i kjelleren, gardinene er klare for å trekkes til, og den utstrålingen jeg har kjent fra Kari Bremnes på det mest følsomme kjenner jeg komme imot meg på noen av de nye sangene. Dette interkontinentale, sør-europeiske i anslag på piano, strykerarrangement, rytmeseksjon og gitarer. 
For å begynne bakerst så hører du det jeg snakker om veldig i hennes utrolige tolkning av den italienske partisan-­sangen «Bella ciao» der Edit Piaf sniker seg inn fra skyggen og tilkjennegir en Tove Bøygard som med italiensk/fransk og søreuropeisk sjel synger om overlevelse, samhold og kraft til å fullføre veien i et liv slik at man kan se det vokse inn i evigheten. Dette er en spesielt rørende sang og versjon å ta til brystet nå som vi har en verden som vi har, men denne Piaf-følelsen har jeg ikke hørt Tove formidle så sterkt før. Og for en musikalsk innpakning! Lite visste vel jeg om at Buena Vista Social Club egentlig kom fra Norge.
Du har en videreføring av noe av dette sør-europeiske i hennes egen «Skam», som er en Kurt Weillsk ballade der Marianne Faithful står nært i bakgrunnen, og teksten om nederlag og det å håndtere de mest private følelsene i livet smerter deg litt samtidig som du sitter stille og tenker. Anerkjennelse er ikke gitt, eller at man er ønsket. Få, om noen, kan synge om et slikt tema og vekke så mange følelser i ­lytteren som det Tove gjør her.
Da er det lettere å være litt fandenivoldsk kanskje, som på tittelsporet «Kaldt vatn» og den jagende og nesten okkulte «Nøkken». Sistnevnte så nærme soul som Tove har kommet, der man nesten kan høre Roy Orbison kore i bakgrunnen, men så var det Freddy & co selvsagt. Så internasjonale er denne gjengen at det nesten ikke er sant. En sang om å tro på seg selv, uansett hva, og riste demonene av seg. Alltid et ­aktuelt tema, og Tove Bøygard er alltid en fryd for øret når hun synger med ekstra gnist og fandenivoldskhet.   
Og «Kaldt vatn» skulle man nesten tro at var skrevet litt etter naturkatastrofen som har rammet hennes hjembygd Ål i Hallingdal i sommer, om å tåle en trøkk og reise seg igjen. Men dette er nok en mer personlig sang om det å stå i det og ikke gi seg på tørre møkka. Og for et spennende arrangement i rytmesammensetning og stryker/gitarer. Jeg kan nesten se Tove for meg dra ­ekstra hardt i skjørtet og svinge seg rundt til denne kraftpillen av en sang. 
Hennes dialog mellom seg selv og faren hennes på «Brest», om å tillate seg å drømme om mer som kunne vært i livet, om det ikke finnes noe mer bakom et liv i nøysomhet og nøktern livs­førsel, er et sjelsettende møte mellom forskjellige genera­sjoner og tankesett. Vi trenger sanger som dette som får oss til å tenke på hvorfor vi er som vi er. 
Tove Bøygard med sitt fantastiske band treffer tungt og vakkert med mange av sangene på dette nye albumet med en inderlighet, hudløshet, frodighet og folkelighet som kan krysse mellom generasjoner av musikkinteresserte og gjøre høsten som ­kommer til noe berørende og oppbyggende. Albumet har mange helt spesielle øyeblikk iblandet et par-tre mer normalt berørende låter. Derfor ­terningkast 5 denne gangen, selv om også dette albumet i likhet med «Eld» er en plateutgivelse du aldri, aldri, aldri må la være å svøpe deg inn med. 
Tove Bøygard synger om å være sterk, om å stå i livet, om å forstå og hjelpe hverandre, om å elske og ære hverandre. Alle de tingene som vi alle vil, men som ikke alltid er så lett å få til. Så når hun synger balladen «Blind», blått akkompagnert av piano, kommer følelsen av å den uendelige kjærligheten inn og holder deg i hånden noen minutter. Jeg kan love deg, du vil kunne kjenne håndtrykket lenge etterpå.