Joel Astley er en låtskriver fra Seattle som har reist hele veien til vår egen Kid Andersens studio Greaseland for å spille inn dette debutalbumet. Han har vært aktiv på bluesscenen i Washington siden 2014, så helt fersk er han ikke. Han har hele 18 ganger fått Washington Blues Society Music Awards på disse årene, så noe er det mange liker denne sangeren, låtskriveren og munnspilleren for. En ung og upcoming Kim Wilson? Ja, litt sånn høres det faktisk ut når debutalbumet åpnes med «Born cryin’».
Produsert av Kid Andersen og Joel Astley sammen er det en veldig fin, løs og live-følt atmosfære på dette albumet. Nesten litt rockabilly på jumpblues-låta «Candy shop», honky tonk bluesgroove på «Just right», New Orleans funky på «Secondhand Kid», en smule leken vaudeville ala Leon Redbone på «Takin’ it with me» med nydelig livefølt virtuositet på både gitar og munnspill. Mer tøff-i-trynet rockabilly-blues på «Hot as hell», klassisk Dave Edmunds rock’n roll på «Down to the Rims», før et barbeque-selskap i Kim Wilsons bakgård tar deg med til «Work with what you got». 
Det er et utrolig variert debutalbum fra en Joel Astley som ikke sprenger sikringer, selv om «Bobby’s place» prøver, men lover definitivt mer fint i tiden som kommer. Dette er et fint navn å bli kjent med for bluesfans som har fulgt Kid Andersens nese for gode produksjoner i tykt og tynt.
Avslutningen med gospel­låta «No brighter gold» tar oss til kirken med munnspill og gitarer og fest og moro, og ender med henda i været og hæla i taket. Det er lett å bli glad i denne plata!