Selv om tittelen på D.K. Harrells debut-CD tilsynelatende handler om en elskers valg av den ene fremfor den andre, antyder den også at Harrell er “The Right Man” for bluesen i 2023. Harrell står fram som nok en ung afroameri­kansk mann som har unngått populærkulturens fascinasjon for hiphop og valgt blues. Og i likhet med de før ham – Christone «Kingfish» Ingram, Jontavious Willis, Dylan Triplett, Steven Hull, Mathias Lattin, Shawn McDonald og andre – stiger Harrell opp fra Sørstatenes sølete jordsmonn som for lenge siden befruktet sjangerens fødsel. I likhet med de nevnte talentene, er hans 25 år fylt med en intensiv studie av forbildene som har vært avgjørende for sjangerens vekst.
For mer om Harrells historie, les utdraget fra intervjuene mine med ham i denne utgaven av Bluesnews, og gjerne også hele saken som kommer i høstutgaven av Blues Music Magazine.
Harrells store betydning ser vi på plateselskapet som står bak og musikerne som er med på denne debut-innspillingen. Det hele begynte med Harrells møte med Little Village-grunnlegger Jim Pugh på Legendary Rhythm & Blues Cruise i januar 2023. Derfra tok Pugh det videre til Little Villages mest brukte opptaksstudio, Greaseland, og til producer-trollmannen, Kid Andersen. Da Harrell ble spurt om hvem han foretrakk å bruke som rytmeseksjon, svarte Harrell: “Tony Coleman (trommer) og Jerry Jemmott (bass).” Coleman var B.B. Kings trommeslager i 30 år og Jemmott var bassist da King spilte inn «The Thrill Is Gone» i 1968.
Dette er den historiske dybden Harrell ønsket seg, og det er akkurat der albumet starter. Åpningssporet er 100 % B.B. fra rundt 1950-tallet. I «The Right Man» får vi den modne musikalske samtalen mellom Harrells stikkende B.B.-vibrato i dialog med Pughs massive B-3 og en fantastisk blåserrekke. Siden B.B. King har hatt så stor innflytelse på Harrell, er det flere sanger som hedrer hans musikalske arv. «Honey Ain’t So Sweet», «You’d Be Amazed» og «One For The Road» der han introduserer stjernerekka av studiomusikere, «Hello ­Trouble», som er et nikk til John Lewis’ inspirerende oppfordring til «good trouble», og den stryketunge «Get These Blues Outta Me», som minner om strykerne på B.B.s gjennombrudd, «The Thrill Is Gone», og som kommer med en Bobby «Blue» Bland vokal-levering.
Men Harrells 11 originaler viser at han ikke er noen “one trick blues pony”. På «You’re A Queen» får vi høre soul i stilen til Little Johnny Taylor, «Leave It At The Door» minner om Albert King i Stax-perioden, «While I’m Young» setter Harrells delikate og uttrykksfulle tenor i sentrum, «Not Here For A Long Time” kommer i to deler. Del 1 er “funk-a-licious” mens del 2 fortsetter funken med en Greaseland Soul Stew-attityde. (Jemmott var som kjent bassist på King Curtis’ banebrytende “Memphis Soul Stew.”)
Med tradisjonstro musikalsk tilnærming pakket rundt aktuelle lyriske bilder, er D.K. Harrell inntreden på bluesscenen vel verdt å følge nøye med på. For meg er dette årets debutalbum.