Vår alles kjære rå sanger, rocker og soul/blues-dronning har selvsagt alle forutsetninger for å nå opp til knærne til Robert Plant. Eller skal vi si midjen og brystet og krøllhåret med? Beth Hart har en fandenivoldsk kraft som har vibrert gjennom henne helt siden hun startet en hardt rockende karriere på midten av 90-tallet. Siden den gang har hun gjort tre sterke cover­album med Joe Bonamassa, som hun ganske sikkert har lært mye av før hun her gyver løs på et av rockens mest ikoniske og sjelfulle band: Led Zeppelin. Med samme oppdrag: Hent ut essensen – forsterk den – og gi full gass i følelser og sangkraft.
Beth Hart slapp sitt forrige album for to år siden. Rett før Coronabølgen slo inn leverte hun et sterkt album med egne låter i «War In My Mind». Albumet ble produsert av Rob Cavllo, og han ble satt ut av Beths versjon av deler av Led Zeppelin-låta «Whole lotta love» under en improvisert jam i kontrollrommet. Rob hadde jobbet med idéen om et hyllest-album til Led Zeppelin og hadde satt sammen et meget kompetent band bestående av gitaristen Tim Pierce (Bon Jovi, Springsteen), bassisten Chris Chaney (Jane’s Addiction, Slash), pianisten Jamie Muhoberac (Dylan, Iggy Pop, Rolling Stones), og trommeslagerne Dorian Crozier (Celie Dion, Joe Cocker) og Matt Laug (Alanis Morisette, Alice Cooper), samt David Campbell for å ta seg av orkester-backingen slik han har gjort for Aerosmith, Muse og Beyonce. Alt de manglet var stemmen. Robert Plant hyllesten. Seansen i kontrollrommet gjorde det klart at det var Beth Hart som var den manglende viktige brikken her. Men Beth sa nei! Hun ville ikke gjøre en hel plate med Zeppelin. For å fikse deres energi må man være skikkelig forbannet, som hun selv beskrev det. Og de som kjenner hennes medisinske utfordringer gjennom livet vet at det var akkurat det å være forbannet hun hele livet hadde jobbet med å få kontroll over. Men så kom pandemien, alt ble satt på vent og verden og livet ble usikkert for alle artister. Da ringte Beth Hart til Rob Cavllo. For nå var hun forbannet!
Det er litt av en kraftpakke bandet, og ikke minst Beth Hart, leverer her. Det er helt på grensen når det gjelder det vokale, og så gritty og snerrende og sjelfullt i den klassiske bluesdrevne hardrockens navn at man blir revet med på samme måte som Led Zeppelin på 70-tallet. Det er ikke bare å følge en oppskrift, om noen skulle tro det. Det er ikke bare å mime til eller kopiere. Du må ned i dritten, dra frem fra sjelen og stemmebåndet i den samme kraftanstrengelsen og desperasjonen som Robert Plant og Jimmy Page gjorde før de valgte å gå noen trippy veier vekk fra vulkanens kraft utover på 70-tallet.
Det å spille inn et tributealbum til Zeppelin er en renneløkke som ville dratt de fleste sangere til bunns for så aldri å komme opp igjen. Beth Hart er rett og slett utrolig sterk i gjennomføringen av dette albumet. Jo sterkere låt, som åpningen med «Whole lotta love», med «Kashmir», «Babe I’m gonna leave you», «When the levee breaks», og en monumental versjon av «Black dog», jo villere og mer rå og tøylesløs er Beth i akslingen bak mikrofonen. 
Å kalle henne en rockedronning blir feil. Dette er ikke noe du kan kaste en pyntelig tittel etter. Dette er dyret. Dette er, sammen med Robert Plant på sitt beste, det sterkeste du kan oppleve av bluesfyrig hardrock. Der motet overgår vettet, men der motet vinner og du er midt i en kraftanstrengelse der man trenger å være forbannet, skikkelig forbannet og sta, for å stå gjennom. Jeg vet ikke hvordan Beth var i studioet da siste sang var festet til tape, men jeg gjetter man kunne tørke henne opp med en fille. 
Bandet er tett som Titanic aldri var, og driver på med fet lyd som har nok av det bluesformede og hardtrockete 70-tallet til at Beth Hart kjenner det igjen fra ungdommen, den gang alle i nabolaget spilte «Black dog» så det ljomet veggimellom. Slik det også gjorde på bygda i Norge den gangen. Led Zeppelin ga oss et hakeslepp på de seks første albumene sine fra 1968 til 1975. Beth Hart og dette tributebandet, forsterket av et orkester som kicker inn her og der, minner oss om at de største rockebandene sannsynligvis ligger bak oss i tid. Og at øverst troner Led Zeppelin, som betyr noe helt annet enn et luftskip i dag. 
Kun «Stairway to heaven», symptomatisk nok da det er en ballade, er en walk-over på dette albumet som ikke gir meg gåsehud. Alle de andre 10 sang­ene kicker så inn på følelsene i ­mellomgulvet. Kunne ikke vært en bedre måte å slippe hem­ningene helt løs på i 2022 enn dette. Bruk noen ekstra kilowatt med dyr strøm på å blaste dette albumet gjennom ryggmargen. Du, Led Zeppelin og Beth Hart har fortjent det!