Eric Gales er en av bluesens og gitarverdens mest beundrede gitarister. En gitaristenes gitarist, for å si det som det er. Etter to sterke og varierte blues- og bluesgitar­album for Provogue, den dominerende labelen for musikk som dette i dag med Joe Bonamassa i spissen, er det i det minste noen som kjenner til Eric Gales i dag, men det er langt igjen målt mot det navnet han har blant musikere og gitarister.
Eric Gales har headlinet rock og blues-festivalen i Drøbak og spilte sammen med Supersonic Blues Machine på Notodden Blues Festival da det var normaltilstander her til lands, i 2019. Her kommer han med sine «sinnsyke» licks på sitt nye album for Provogue. Hør bare en låt som «Survivor»! For et gitarspill!
Og en ekstra grunn til å fokusere på dette albumet er at Eric Gales har fått selveste Joe Bonamassa til å produsere det. Det er en garanti for at dette albumet overgår de to foregående «The Bookends» og «Middle Of The Road» som begge var sterke, men ikke så gjennomgående sterkt som dette synes å være. Kort kan du si at gitaristen Eric Gales er mer finslipt og dyttet frem på dette albumet, og det tror jeg Joe Bonamassa har noe av æren for. Det er utrolig mange heftige og fantastiske gitar­partier på dette albumet!
Han lar kona LaDonna Giles slippe til på vokal på «Take me just as I am» der det åpner seg Shemekia Copeland-vibber i retning soul/gospel i vokalen. Meget overbevisende. Han hyller henne uforbeholdent i avslutningslåta «I found her», som nesten med noe som ligner en latinsk/spansk ettermiddags-patio senker skuld­rene på hvilken som helst spent kropp i dette landet. Skal du gi dama/mannen din en låt en kveld så er det kanskje denne du trenger!
«Survivor» er en tungt rockende Jimi Hendrix-eggende blues. En herlig låt om å klare seg gjennom stormen og livet, og peke ut retningen videre for oss alle. Og for et gitarspill! Ut av kroppen briljante gitardetaljer å nyte av her. Det er det også på låter som «You don’t know the blues» og den uimotståelige blues-soul floden av en låt i «The storm».
Albumet har flere spesielle øyeblikk og ingen downers som begge forgjengerne hadde et par av. Dette er et råsterkt album og åpner med «Death of me». Akkurat så overlegen som en legende som Eric Gales kan tillate seg å være der han mikser sammen elementer av Metallica (ja, du leste riktig), Jimi Hendrix, Prince og Joe Bonamassa. En spennende tekst der man ser livet sitt utenfra. 
Joe Bonamassa er selv med på låta «I want my crown» som er albumets tittelspor, og som med herlig funky James Brown-arroganse etterlyser «hvor er kronen min». Akkurat så cocky at det blir morsomt.
«Too close to the fire» bør også trekkes frem helt til slutt på et jevnt og råsterkt blues­album fra gitarlegenden Eric Gales. En lang og følelsesladet blues/rock-låt som jeg tør påstå at Pink Floyd fansen vil elske. Den har akkurat den gode og eggende følelsen av et deilig riff som bare går og går i over sju minutter, som noe av det beste Pink Floyd har gjort. Så sett tenna i denne, Floyd-fans, om du kjenner på å utvide horisonten forbi David Gilmour. Gitaristen Eric Gales er litt av et sted å starte. Hans beste album i karrieren dette, og det anbefales sterkt!