Du har forhåpentligvis latt deg friste til å dykke ned i dette bluesbaserte rockeprosjektet til gitaristen Berdon Kirksaether og hans Twangy Bar Kings tidligere? På 2014-albumet «Latenighters under a full moon» med Bigbangs trommeslager Olaf Olsen og den gamle CIA-kompisen Stein Tumert på bass lagde de et instrumentalt og elektrisk bluesgitaralbum som tok oss til steder der ingen nordmann har vært siden Terje Rypdal. Det var imponerende sjelfullt og ulikt noe annet album man hørte det året. Oppfølgeren «The Voodoo Sessions» fra 2016 var som tittelen sier mye hardere og dyrisk, mer New Orleansk voodoo-kraft som om Dr John møtte en vital Jimi Hendrix. Og de beholdt den ukommersielle tilnærmingen av hvordan de lagde og pakket inn sin bluesbaserte musikk. Det fortsetter de med også nå flere år senere med det nyeste albumet «They Came On The Western Wind» som er en samling av en singel og et par EP-utgivelser ­sluppet gjennom 2020. 
Det går en rød tråd til Terje Rypdal nå som tidligere, en bluesinspirert Terje Rypdal, når albumet åpner med en lang og stemningsfull gitarintro. Forsiktig trer rytmeseksjonen med bass og trommer inn før et trompetspill utvider landskapet med følelser nært det fremstående norske jazzutøvere som Mathias Eick står for. Flere av de innledende låtene på dette albumet preges av det prosaiske instrumentale rockesoundet blandet med uttrykk av jazzmusikk gjennom blåsere. Det går helt mot det indisk-inspirerte i en miks av jazz og improvisatoriske rocke-instrumentaler på låta (4) på en måte som nylig avdøde Chick Corea trolig ville likt.
Men som alltid ligger Berdon Kirksaethers og hans kompanis røtter i americana, rocken og bluesen, og noe ut på albumet veksler tempoet og uttrykket over mot et slags americana-uttrykk a la Drive-By Truckers med låta (5) der bare klarinett­-arrangementet bryter med deres amerikanske kolleger og gjør uttrykket uvant og spennende. De leker videre, for dette er et album for lek med elementer av en jazz, folk og blues-instrumental i (6), en låt som går som en runddans av svært unorsk karakter. Før de igjen går innom singer/songwriter- og americana-kvaliteter selv Ryan Adams kunne stoppet opp ved i den blå (7).
Hvor mange veier kan du gå? Hvor lite sammenhengende kan du sette sammen et album? Hvor mye kan du leke og være inspirert som en gruppe musikere i et studio der du har ubegrenset ned ressurser og tid? Det er litt der dette konseptet til Berdon Kirksaether & Companeros beveger seg i på dette nye albumet. Det mangler kanskje noe av det konsise i mesterverket «Latenighters under a full moon» for 7-8 år siden, men bevares så levende og spennende det er å manøvrere seg gjennom disse låtene som stadig overrasker med nye elementer og stiler. For det meste instrumentalt.
For hva med å legge turen innom sahara-blues i en singer/songwriter-stil som både Van Morrison eller John Martyn kunne gjort med (8). En låt med en eksotisk stemning som kanskje selv Robert Plant kunne presentert i sitt samarbeid med Alison Krauss, om han fikk bestemme alt selv. Eller å endelig sette ned de tunge rockete dinosaurbena til Neil Young med maje­stetiske (9) og dundre på med et blått rockebrygg der bare innslaget av blåsere igjen gjør dette veldig ulikt Young? Det er deilig å være i en slik leken atmosfære, å tenke så lite på å lage noe som skal følge en oppskrift og slå til på radio. For denne musikken her finner du bare omtalt i tidsskrifter som vårt. Et rock- og bluesbasert blått brygg der elektriske gitarer, blåsere og en tett rytmeseksjon snur på hodet alle oppfatninger av hva et album skal være. Instrumental kraft du kanskje trenger for å finne tilbake til leken i ditt musikalske univers!