Singer/songwriter Ole Ask er bosatt i Vikersund utenfor Drammen, men har hatt adresse USA under mye av sin karriere fra midten av 90-tallet og ut på 2000-tallet. Derfra ga han ga ut syv album som alle var fascinerende for en som liker americana og amerikansk heartland-rock, der navn som Bruce Springsteen, Neil Young, Dylan og Tom Petty er de som betyr mest for folk flest. 
Det har aldri vært lett å komme fra en bygd i Norge uten noe markedsførings­­appa­rat, men Ole Ask har aldri gitt seg. Selv om han har holdt en lavere profil både med konserter, og særlig med plateutgivelser de siste årene, har han holdt liv i flammene og bålet. Det skal musikkelskere være glade for, for både som musiker, arrangør, låtskriver, bandleder og sanger er Ole Ask en unik personlighet. 
Vi kan begynne med stemmen. Jeg garanterer at jeg ville kjent igjen stemmen hans etter 10 sekunder på radioen, så karakteristisk og sterk er hans vokale apparat som er helt oppe i klasse med en Joe Cocker, Bruce Springsteen, eller Roger Chapman for min del. Det er unikt å ha en så sterk vokal som gjenkjennes så raskt. Det har også gjort at han i sine år i USA kom i kontakt med mange musikere som jobbet for store navn. De lot seg fengsle av denne lille mannen fra Norge med den store stemmen. Musikere som hadde jobbet med Tom Petty, Rolling Stones, Stevie Nicks, Heart, Jonny Lang, Dylan, Prince og Rod Stewart, for å nevne noen som var inne på Ole Ask sine album-utgivelser og trodde på det han gjorde.
Hjemme i Norge har interessen vært lunken, og nær sagt ingen trodde på det han gjorde, kunne det virke som. Det vi omtaler som den særnorske janteloven har slått mot Ole Ask flere ganger. Radiopersonligheter har sagt ting som ikke tåler å bringes på trykk, og det har vært en kamp for ham å få spillejobber, en kamp jeg tror mange ville gitt opp. Derfor er det imponerende at Ole Ask har reist seg opp av asken, bokstavelig talt, og på kort tid i korona-året har han sluppet to album nesten samtidig. Et album som ironisk nok heter «It’s Been A While», der Warren Zevons gamle gitarhelt Waddy Wachtel deltar på to av låtene, og dette lune og varme peisbålet av et album her.
Dette albumet går helt ned på grunnfjellet av singer/song­writer-profesjonen med et nokså akustisk og meget personlig uttrykk av følelser som kretser rundt temaer som utilpasshet, overlevelse, livets blues og ikke minst kjærlighet. Det er stemmen, ofte nært uprodusert og som lar den vibrerende og røffe Janis Joplin-kraften sprekke opp innimellom med en imponerende kontroll, som bærer hele albumet og uttrykket. Jeg får noe av den samme «her og nå»-følelsen som jeg fikk av Bruce Springsteen da han gjorde sin eneste solokonsert i Oslo Spektrum på 90-tallet. Det er hans liv og hans historie der tekstene er varme, ekte, amerikansk pompøse innimellom, ja, men som oser av levd liv og levd historie. 
Og alt akkompagneres i hovedsak av hans akustiske gitar, med tilslag av glidende elektriske akkompagnement på gitar, noe slide-magi og Midnight Choir-stemt piano, og noen lette strykere. Han tar deg med gjennom hyllester til kjærligheten og den man elsker, livets små berøringer og desperate følelser gjennom krig og ensomhet. Det er bare å høre på den skjelvende og vibrerende stemmeutfoldelsen i en låt som «Let the sun and rain come». Eller Lou Reed-følelsen i «I can’t let go», som begynner med indiansk chanting. 
En svært uprodusert, peisbålvarmende, følelsesladet, strippet og for det meste akustisk americana og singer/songwriter-opplevelse av en plate som ikke vil vinne noen Spellemannspris eller Grammy, men som lar lytteren en sen kveld skli inn i en atmosfære av ekte musikalsk personlighet, og tør vi si amerikansk berøring av høy klasse. Følelsen av at noen står deg så nært at du føler at de puster deg i nakken. En helt avkledd og vakkert fremført plate.