Det finnes mange fortellinger der ute om hvordan artister har tolka kovidpandemien. Tinsley Ellis sin er kanskje av de mer spesielle. Han installerte seg nemlig i sitt bosted i Atlanta og skrev låter. Ikke så uvanlig det, kanskje. Men Tinsley skrev mange låter. Ufattelige 200 låter som han slanket ned til ti, og som ble til albumet “Devil May Care”. Hans tyvende utgivelse, sies det, og hans tiende på Alligator Record. 64-åringens platedebut fant også sted på Chicagoselskapet tilbake i 1988, men han har siden vært litt ut og inn av dørene hos Bruce Iglauer, før han nå de siste årene ser ut til å ha funnet seg et “hjem” der. Personlig har jeg aldri vært den som sto først i køa for å få tak i et nytt Tinsley Ellis album. For meg var han for mye bluesrocker. Men på det nye albumet har han sluppet til mer av soulmannen i seg, og ikke minst lent seg mer mot sørstatsrocken. Det tiltaler meg.  
De to første låtene på ­albumet er som en motor­sykkeltur på en Harley sånn cirka 1970-modell. Langstrakte grønne åkre og frodige åser farer forbi på veien mellom Atlanta og Macon, Georgia. For byen som ligger en drøy times kjøring sørover er opplagt en viktig referanse på albumet fra mannen fra Atlanta. Macon er nemlig byen der Allman Brothers holdt til i sine glansdager, og der brødrene Allman ligger begravd. På åpningssporet “One More Reason” er det orgeldriv og twin-gitarer i beste Allman-stil. Selvfølgelig er ikke gitarsoloene helt i klassen til salige Duane Allman eller arvtakeren Derek Trucks, men du verden, det groover. Enda mer Allman-­groove er det på “Right Down The Drain”, nå med en tøff slidegitar. 
“Just Like Rain“ er en southern soul-perle som tatt ut av FAME-studioet i Muscle Shoals, krydra med B3 orgel og etter hvert blås. “Beat The Devil” er og en “blue-eyed soul”, denne med mer dynamikk og punch. Mens på “Don’t Bury Our Love” tar Ellis det helt ned, en inderlig slowburner i et nakent ­arrangement. 
Et par låter på midten er ikke like interessante i mine ører. Kanskje ble jeg litt matlei, men “One Last Ride” skjerper appetitten. En catchy gitar med et orgel som duver bak, før det bygger seg opp til en  flott jam-band finale. Funky “28 Days” som ender opp i litt for frenetisk Jimi Hendrix-­aktig gitarlir er ikke helt min kopp med te, men det vakre og såre avslutningssporet, “Slow Train To Hell”, redder skiva opp fra en firer til en femmer. Bevisst eller ube­visst har Tinsley her hentet inspirasjon fra ZZ Tops “Blue Jean Blues”. 
Hvis du kan like din bluesrock ispedd gode doser sørstatsrock og et par toppede spiseskjeer soul, tror jeg dette er albumet for deg.