Ally Venable markedsføres som Texas' nye elektriske blueshåp og gitarslinger. Dette er hennes fjerde utgivelse og reklamen sier også at den vil få høytalerene til å riste. Hun kjører full pakke på tittelsporet med foten godt plantet på wah-wah pedalen. Det låter hardt og kompakt, selv om vokalen til tider er på grensen til skingrende. På Played The Game har hun funnet frem den akustiske gitaren og sliden, og det låter nesten litt country. Hateful Blues starter med et lydbilde fra 1920-årene før hele bandet faller inn. På Road To Nowhere dukker Devon Allman opp med særpreget gitar. Plateselskapet kaller det sørstatsrock, men jeg får heller assosiasjoner til moderne Fleetwood Mac og vestkysten. En av de mest minneverdige låtene på plata. På Bring On The Pain har hun med seg Kenny Wayne Shepperd på en låt som ligger i det litt tyngre tilbakelente sporet. Hard Change er en slags Zeppelin-pastisje, og Do It In Heels banker videre i samme sporet. På Sad Situation har hun funnet frem wah-wah pedalen igjen og fortsetter i det tunge sporet. Bill Withers Use Me får en tyngre funkrock behandling, uten at jeg blir spesielt sjarmert. Tribute to SRV er ganske selvforklarende. Hun starter rolig med Rivieras Paradise, men etter nesten ni minutter med gitarshowoff blir du ganske mett! På avslutningssporet får vi igjen tung wah-wah, uten at hun har en spesielt minneverdig melodi å henge den på. Det er vel den gjennomgående utfordringen på dette albumet, med noen hederlige unntak. Hun kan sikkert dra av en super­teknisk solo i søvne, men er likevel mest minneverdig på en låt som Road To Nowhere. 
Mark Zito blir sitert i presse­skrivet på at han mener at dette er bluesens fremtid. Jeg håper ikke det!