Bluesnorge vet at multiinstrumentalist Johnny Augland var en suksessfaktor i to betydelige norske bluesband på nittitallet. Først med noen år i Good Time Charlie som førte til albumet Coming Down With the Blues (1995) og deretter eventyret med Vidar Busk & His True Believers fram mot totusentallet. I 2005 kom hans første egne album, My Kind of Blues, en suveren oppvisning i musikalitet og bluesfeeling, med de fleste instrumentene spilt av ham selv. Trommer, bass, piano, orgel og gitar. På den nye platen spiller han også tenorsaksofon på et av sporene, om jeg har forstått liner notes rett. I skrivende stund har musikken bare vært tilgjengelig som mp3-filer og låtrekkefølgen er ennå ikke bestemt. 
Augland har mye på hjertet nå. Publikum vil ha hørt noen av låtene på Bluesasylet, og et av albumets sterkeste nummer er protestbluesen «Liten flyktning» som ble lansert på Verdens flyktningdag for to år siden. Inntektene fra den går til organisasjonen Dråper i havet som driver arbeid for flyktningene på Lesvos. Det er ikke det eneste sporet på platen der Augland framfører tekster av dypt alvor. Miljøkrise, klimakrise, flyktningkrise. Alt dette som koronakrisen egentlig har gjort enda tydeligere og som bunner i solidaritetskrise når vi nå ser ulikhetssamfunnet bre seg både globalt og i hvert enkelt land. Slike tider gir grobunn for blues, men også rom for sanger om håp. Leirbålsanger og arbeidersanger tangerer gospel, men Augland har også latt seg anspore til både satire og reinspikka good time-musikk. 
«Liten flyktning» refser oss alle for likegyldigheten for Europas flyktninger, musikalsk er den en maktdemonstrasjon som åpner med et bitende Gatemouth Brown/Jimmie Vaughan-gitaranslag som legger seg på et lokomotivkomp av «Boogie Chillun’»/»You Don’t Love Me». En slidegitar smyger seg inn etter hvert og mot slutten syngesnakker Johnny:  «13 år, mistet alt/mistet far og mor/inne bak piggtråd/veldig redd. Liten flyktning.» og fadeout med John Lee Hooker-riff.  
«Stilling ledig» er også i boogie-groove med etsende utlevering av arbeidslivets nytale. Kunne vært på en plate av Hoola Bandoola, og Auglands meloditeft og musikalske arrangement er bare til å bøye seg i støvet for. Flott koring av Augland og Endre Kirkesola, og når gitarsoloen tar en svingom med Louis Jordans «Choo Choo Choo Boogie» er det  som for å minne om at humoren i Jordans jump blues hadde en samfunnskritisk brodd:
«Vi er en sporty bedrift, du bør sykle på jobb/Du har bred kompetanse, men er ingen snobb/Jobber lett under stress, med agil strategi/Og du må være proaktiv og fremoverlent/ Fleksibel. Resultatorientert. Dynamisk, sulten, strukturert.»
«Hydrogenperoksid» er en fortelling om et middel som brukes til å bekjempe lakselus, men som Augland synger: «Den ville laksen tapte, men store penger vant.» Her er det musikalske arrangementet helt outstanding. Trygve Rypestøls tenorsaks innleder med myk souljazz før den Ray Charles-skolerte Augland kommer inn med en hardtslående pianoovergang mot gyngende bluesdønninger som strander mot avsluttende trommevirvler, men sangen blir litt borte i teksten. En beslektet sang er «Svart hav», løselig basert på melodien i Charles Browns «Black Night» og med en viss likhet i stemning. Men der Browns tekst handler om bluesens personlige ensomhet som sammenlignes med en båt som driver på havet, er det det truede livet i havet denne sangen handler om, og nærmer seg egentlig gospel i håpet om at neste generasjon vil redde jorda. Budskapet kommer bedre fram i denne enn i «Hydrogenperoksid», men noen av verslinjene kunne tjent på litt mer finpuss, all den stund det musikalske holder så høyt nivå. På «Svart hav» må gjestegitarist Øyvind Nypan framheves, og Pål Svendsberget, Kjell Åge Staveland og Lars Lunde på diverse strykere legger helt nydelige toner i arrangementet til Einar Wallen Mjåland. Den engelskspråklige bluesen «Friends», der Augland synger duett med Lene Tønnesen, høres ut som Lowell Fulson/B.B. King anno 1963. Kor etter kor med funklende distinkte blåtoner fra Mr. Augland. En ren nytelse. 
Så har jeg spart humoren til slutt. «Fastsjaman» har lap steel-gitar og novelty-tekst og kunne vært en hit med Asleep at the Wheel. «Egg og bacon» minner meg om Hank Thompsons honky tonk-låt «Hangover Tavern», men musikalsk er den nærmere Lee Dorseys melodi «Holy Cow».