Munnspilleren og vokalisten helt der oppe fra det nordvestre hjørnet av USA (Washington og Oregon), smeller til med sin 11. utgivelse. Og denne gangen er det ikke no’ ‘kjære mor’. Der han forrige gang tonet alt ned en smule ved å gi ut et akustisk album i duo-format sammen med gitaristen Alan Hager (‘Rough Cut’, Alligator 2018), smeller han nå til igjen der han slapp med 2016-utgivelsen ‘The Beautiful Lowdown’ – forresten et album som mange ser på som et av Curtis’ beste. 
Nå skal det vel legges til at Mr. Salgado aldri har gitt ut noe annet enn gode plater, helt siden han som ung spilte i Robert Cray Band og senere i Roomful of Blues, til han nå har fått sånt et formidabelt oppsving på Alligator Records. Curtis, som forresten også var mentor for John Belushi i Blues Brothers, har fremdeles en av bluesens aller beste soul-stemmer. I tillegg til et flott munnspill.  
Det vi bys på ‘Damage Control’ er stort sett opprocka, svingende blues. Gla’-blues, hvis det er noe som heter det, og vi får til og med noen ekte rock n’ roll-låter. Som den gamle Larry Williams-låta ‘Slow Down’ (den som var på andre sida av ‘Dizzy Miss Lizzy’-singelen, du vet, tilbake i ’57…). Men vi skal også ned til New Orleans-kanten en tur, til noen spennende møter med influenser derfra. Som f.eks. litt trekkspill fra Wayne Toups. Låta ‘Truth Be Told’ er bare en av en drøss perler her – mange andre låter kunne vært listet opp.
Dette er en innspilling gjort på ikke mindre enn tre forskjellige steder, med tre forskjellige lag av musikanter. I Sound City i California, hos Johnny Lee Schell, i Nashville hos Kevin McKendree, og ikke minst i San Jose. Hos Kid Andersen, må vite. Salgado har selv produsert alt, og fellesnevneren er at på samtlige kutt finnes kun musikanter fra den aller øverste hylla. Det er selve eliteserien, dette!
Når de forskjellige bluespriser deles ut, pleier Curtis Salgado å ta godt for seg, og jeg ser ingen grunn til at det skulle gå noe dårligere denne gangen. Salgado fortsetter simpelthen å innfri. Takk og lov!