Det er mange kriser som kan gi seg utslag i ekstraordinære plateutgivelser. For Adam Douglas er det å finne sitt bedre selv, å finne sin indre Adam, som kommer ut av det. Den middelaldrende mannen som gjennom analyser av sin oppvekst i Oklahoma, sin rolle som pappa her i Norge, og som gjennom sine tanker har funnet bekjennelser av de valgene han tar, for seg selv og sin familie. 
Hans nåværende hjemland tok ham til sitt hjerte da han vant Stjernekamp på NRK i 2017. Adam har for mange blitt selve definisjonen av hva som er ekte i musikk og låtskriver-kunsten. At han noen uker etter at dette albumet slippes fyller 40 år, en potensiell midtlivs-krise, har åpenbart ikke hindret Adam Douglas i å finne seg selv helt og fullt på sitt tredje album.
Heller ikke at Covid 19-pande­mien tvang ham til å spille inn albumet hjemme i Norge med norske musikere, i stedet for det amerikanske selskapet han hadde sett for seg for å reise tilbake til oppveksten i Oklahoma og til USA med.
«Better Angels” er en plate som oser av følelser fra et stort beger av musikalske elementer. Soul, americana, rock’n roll og blues har alltid vært en del av fjellet Adam Douglas sitter på. Men han dyrker med fine hender frem låter her som også er ærlig old school country, elegant funk, 50-talls r&b i moderne drakt, hornfylt jazz og sjelfull gospel. Ja, til og med zydeco slipper gjennom i mellomspillet på «Both ways». 
Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg var redd for at Adam Douglas skulle «stivne» i en soul/country-drevet ballade/rock-form på grunn av hans suksess med visse låter blant et trofast og tidvis trollbundet publikum i Norge. Det er så deilig å kunne melde at Adam Douglas har funnet sin Adam gjennom å ta en Nick Lowe. Ved å være dødsens ærlig, spille ut flere hender, og med å få spilt inn følelsen av det umiddelbare og ektefølte øyeblikk i en kontrollert «ukontrollbarhet». Noe Nick Lowe var en mester til i Rockpile rundt 1980, og senere lagde hudløse og tidløse album som «The Impossible Bird» i 1994.
Gjennom å stille hudløs, la sitt liv og sine tanker forme tekst­ene i en transparent strøm, og la oppskriften på det musikalske variere i intensitet, tempo, ut­trykk og nerve samtidig som ­arrangementene går fra det som er helt smooth til det som river i hjertet av en usminket røff tone, er dette Adam Douglas-albumet en reise du aldri vil hoppe av. Det “vanskelige” tredje-albumet har blitt det overlegne tredje-albumet. Alt det du har elsket med hans musikk tidligere er her, men det er tilsatt elementer av ærlighet og flere musikalske elementer som treffer veldig riktig i hjertet!
Soul-smoothnessen og sjelen du alltid har elsket Adam Douglas for tapper deg lett og lekende på skulderen gjennom låter som «Build a fire». Med et økonomisk samspill mellom hans gitar og saksofon-riffet, som flyter oppå en funky backbeat, og løfter deg opp i musikkens himmel gang på gang. For en låt, for et arrangement! 
Du finner mer av det klassiske i Adam Douglas' sangprestasjoner gjennom den country og gospel-slentrende balladen «So naive» som nesten har et Andrea Crouch-smekkert arrangement og en less-is-more følelse som løfter tekstens be­kjennelse. Et tema mange kan kjenne seg igjen i fra følelser som kan gjøre vondt.
Åpningssporet “Joyous we’ll be” har noe av den gospel/soul-ladete pop/rock-frodigheten du kanskje husker fra Dance With A Strangers storhetstid på sitt beste. Elg ville nok elsket å synge med på denne, som har et blåse­arrangement og et trøkk gjennom rytmeseksjon, orgel og gitarer som er som Phil Spectors «wall of sound» i en moderne utgave.
Følelsen av Chicagos ballader og blåserarrangement fra rundt 1975 kommer til syne flere ganger, og legger til en liten jazz/70-talls rock-twist og finesse som er et av de musikalske elementene som løfter dette albumet fra hans tidligere produksjoner. En låt som “Into my life” har en musikalsk rikdom i møtet mellom et komplekst og fantastisk blåserarrangement, Adams stemmerasp og gitar, og et komp som er like tett og flott som det Toto gjorde for Boz Scaggs midt på 70-tallet. Det er et vell av elegante detaljer i spillet for den som lytter ordent­lig etter.
Den vokale prestasjonen settes i førersetet på «Where I wanna be» der han har med seg Beady Belle på vokal. Hun er jazz og r&b-vokalisten som også kom ganske langt i Stjernekamp to år etter Adam Douglas. Sammen løfter de soul-følelser du kan ha følt fra artister som Bruce Hornsby og Michael Bolton i sine fineste øyeblikk – way back in time.
Adam Douglas' americana-­tilnærming som låtskriver kommer til syne gjennom låter som den funky «Blue white lie», den blues- og zydeco-vibrerende «Dying breed» (albumets bonus-låt på CD), og ikke minst platas råeste spor med den bluesrock-frodige «A whistle to blow» der gitarspillet treffer ­akkurat så upolert at den tilkaller stor oppmerksomhet fra fans av J.J. Cale, John Mooney og Anders Osborne, for å nevne noen. Legenden ZZ Top treffer ikke disse notene og denne nerven lenger!
«Better Angels” er en fantastisk plate – en MÅ HA plate! Jeg nevnte innledningsvis at Adam tar en Nick Lowe på denne plata, og det er ikke ment som at han på noen måter kopierer en av universets fineste artister. Men hør på den nakne soul/country-balladen “Just a friend” mot slutten av albumet, den ærlige sjelen ingen kan imitere som han synger låta med, eller albumets fineste låt etter min mening med «Change my mind». Det oser av Nick Lowe-følelser som treffer deg hardt om du åpner hjertet og følelsene dine på gløtt. De samme følelsene som impo­nerte svigerfar Johnny Cash i 1994/95 kan ikke være feil for en Adam Douglas i 2021. 
Verden går videre. Vi takler kanskje Covid 19, vi kan reise igjen snart, vi kommer oss over midtlivskrisen og andre kriser, og for mange av oss er det fordi vi finner plateutgivelser som dette. «Better Angels» er et mesterverk. Ta den til ditt bryst!