Crystal Thomas (f. 1977), opprinnelig fra Shreveport, Louisiana og vokst opp i den landsens småbyen Mansfield i det nordvestlige hjørnet av staten, ikke langt fra Dallas, Texas, er et signal om nye vinder i bluesen. En original vokalist som går sine egne veier med utgangspunkt i soulblues og sørstatsfunk. Med en bluesgitarspillende far og en platekjøpende mor vokste hun opp med ny og gammel svart musikk. Hun arvet brorens trombone så hun kunne spille i korpset på skolen og hun fikk stipend til å studere musikk på ­college. På slutten av 90­-tallet averterte soullegenden Johnnie Taylor etter en trombonist og Crystal Thomas fikk jobben. Han oppdaget også at hun kunne synge og anbefalte henne for Malaco Records.
Spol framover ca. femten år og til Austins Annual Eastside Kings Festival og plateselskapet Dialtone med daglig leder Eddie Stout som utgir en av del av de svarte musikerne som pleier å opptre der. Crystal Thomas har blitt en av stjernene (sjekk intervju ved Living Blues-skribenten Scott M. Bock i Jefferson 1/2021) på denne festivalen, og Eddie Stout presenterte henne sammen med fire andre svarte kvinnelige vokalister på albumet med den japanske R&B-saksofonistgruppa Bloodest Saxophone (utgitt 2018). I fjor utga det ­prestisjefylte japanske P-Vine Records via selskapet Friars Point Inc and Bright Echoes Inc. hennes album Now Dig This! og lisensert til Dialtone i gloriøs mono på 180 grams vinyl og med Blue Note-inspirert svart-hvitt coverdesign.
Stemmen til Crystal Thomas er sødmefylt, men hun brøler og knurrer som en Etta James eller Big Mama Thornton når det trengs, men feelingen og fraseringen bestemmer. Innspillingen har live-kvali­tet med et lite knippe musikere fra øverste hylle, deriblant Fabulous Thunderbirds-gitaristen Johnny Moeller og broren Jason Mueller på trommer, Barbara Streisand/Aretha Franklin-bassisten Chuck Rainey og  Lucky Peterson på orgel/piano. Nick Conolly gjester på Fender Rhodes, orgel og piano, James Fenner på congas, gitarist­ene Steve Fulton og Hiroki «Shimi» Shimizu gjester på hver sine spor. Albumet har et luftig lydbilde.
Ingen originalskrevne låter, men supert utvalg som starter med ­uptempo soul i Toussaint McCall-­låten «I’m A Fool For You Baby» og den funky «I Don’t Worry Myself», en B-side med Johnny Adams på Shelby Singleton International i 1973. Spor tre på A-siden tangerer hip-hop­-røttene med «Take Yo’ Praise», en originallåt fra Camille Yarboroughs album The Iron Pot Cooker (Vanguard, 1975). Albumet var basert på Yarboroughs scenedramatisering av hennes en-kvinne spoken word-forestilling Tales & tunes of an African American Griot. Her er det alvor og et klart slektskap med den aktivistiske bluespoesien til Gil Scott-Heron. Så smeller Crystal Thomas til med «Ghost of Myself», en klassiker fra Doris Dukes epokegjørende deep soul-­album I’m A Loser (1970) som ble produsert av Jerry Williams Jr. a.k.a. Swamp Dogg. Dette er storyteller-­blues. Side A avsluttes med Eddie Stouts instrumental «Blues Funk», og det er akkurat det det er.
Hvorfor ikke ta med en Janis Joplin-låt fra hennes underkjente soulalbum Kozmik Blues? «One Good Man» gjør nytten før en obskur, men stormende gospel-soulblues fra kata­logen til Duke Records i Houston anno 1967. The Lamp Sisters hadde originalen til den Deadric Malone- og Dave Clark-signerte «No Cure For the Blues”. Dave Clark skrev både “Why I Sing the Blues” for B.B. King og en drøss andre afro-ameri­kanske klassikere. Deadric Malone var som kjent pseudonymet som platemogulen Don Robey brukte for å lure til seg komponistroyalty. Albert Kings «Can’t You See What you’re Doing To Me» og soulorganisten Shirley Scotts “The Blues Ain’t Nothing But Some Pain” går i de dype bluesfurene før gildet avsluttes i Ray Charles’ landskap og “Let’s Go Get Stoned”, der orgelfenomenet Lucky Peterson også synger duett. Ikke lenge etter albumet var innspilt døde Peterson, så dette er også en del av hans testament. Han har mye av æren for gløden i studiobandets spill. Albumet er en stor bluesbegivenhet. 
Eastside Kings og Crystal Thomas er booket til spillinger i Europa i høst. Om covidsituasjonen tillater det blir det kanskje mulig å oppleve henne på Notodden i år?