Den pensjonerte akademikeren Mick Kolassa har slått seg ned i Taylor, et veikryss av et sted et kvarters kjøring sør for Oxford, Mississippi. Her dyrker han sin blues, hvis han ikke ­rusler opp til Taylor Grocery and Restaurant, et av Mississippi’s mest rustikke og blusa
spisesteder, viden kjent for sin soulfood. Vil han ha mer luft under vingene, setter gubben med den sorte hatten, solbriller og et nisseaktig skjegg, seg i bilen og kjører snaue halvannen time nord. I Memphis har han venner som hjelper ham når han har skrevet nok nye låter til at han synes et nytt album kan bli født.
I 2020 har han tydeligvis vært mye i musikkbyen, blant annet i det legendariske Ardent­-studioet. For i koronaåret har han gitt ut to album. Først det akustiske “Blind Lemon Sessions”, og nå “If You Can’t Be Good, Be Good At It”. Denne gangen har han slått på strømmen. Som vanlig er kompisen Jeff Jensen hyra inn for å gjøre el-gitarjobben, samt delta i produksjonen. Ellers kjenner vi igjen munnspiller Eric Hughes og keyboardist Rick Steff fra musikkmiljøet i Memphis. Kompetente blåsere er og på plass på fire av låtene.
Mick Kolassa har skrevet alle låtene bortsett fra to.Tematisk er det alt fra politiske ytringer, til hverdagsbetraktninger og uforbeholdne kjærlighets­erklæringer. Musikalsk spenner det fra gitarbasert reinspikka blues til mer jump blues. På “Lo and Behold”, en total bluesifisering og elektrifisering av den gamle James Taylor-låta, har han brakt inn gospelelementer, og på “I’ve Seen” er vi mer i folk-blues landskap, med Eric Hughes på munnspill og vakker fele fra Alice Hasen. Avslutningslåta, “She Kept Her Head Up”, en sang til datteren som kjemper sin kamp mot kreftsykdom, har bluesmannen Kolassa trådt til side og singer-songwriteren tatt plass.
“A Good Day For The Blues” og “Slow and Easy Love”, er deilig slowblues med utsøkt gitar og orgelbruk. Disse, sammen med en slentrende versjon av Howlin’ Wolf’s “Who’s Been Talking”, er albumets høydepunkt. Det er og på disse låtene at Kolassa’s særpregede og levde stemme kommer best til sin rett.
I medfølgende presseskriv påstås det at “If You Can’t Be Good, Be Good At It” er Kolassas beste album. Det kan så menn være sant. Med varierte og gode låter og med hjelp av gode venner har Kolassa laget et album som gjør at han kan gå oppreist blant sine 322 sambygdinger i Taylor, og blant bluesvenner overalt.