The Meters var opprinnelig en rendyrket instrumentalgruppe som solgte utelukkende til hardcore soul- og funk-­entusiaster. Kvartetten Art Neville (Hammond B-3), George Porter (bass), Joseph «Zigaboo» Mode­liste (trommer) og Leo Nocentelli (gitar) hadde vært det håndplukkede studiobandet til partnerne Allen Toussaint og Marshall Sehorn da de startet prouduksjons- og plateselskapet Sansu Enterprises i 1965. Den største kommersielle suksess til Sansu var platene til Lee Dorsey som ble gitt ut på Amy, et underselskap av Bell. «Working In the Coal Mine» og «Ride Your Pony» ble gigantiske hits på begge sider av Atlanteren og mange av de mindre kjente innspillingene til Dorsey ble mod- og Northern Soul-musikk i England. De fremtidige Meters-musikerne laget også drepende funk-­synkoper på Toussaint og Sehorns utgivelser av Betty Harris og Chris Kenner. 

Marshall Sehorn så etter hvert at studiobandet uten navn – som spilte coverlåter live på klubber i New Orleans – burde få spille inn sine egne ting innimellom de andre oppdragene i det legendariske studioet til Cosimo Matassa. Sehorn var overbevist om at de hadde potensial som en totalt original instrumentalgruppe, men de store plateselskapene svarte at markedet var tatt av Booker T & the MG's, som også var en kvartett med samme intrumentering. Det ble til slutt det uavhengige plateselskapet Josie som gikk for second-line-rytmene og den tunge funken med de melankolske undertonene til bandet som nå kalte seg The Meters.  The Meters kom fra et annet musikalsk sted enn Booker T & the MGs.  

I februar 1969 kom deres første 45-debut: «Sophisticated Cissy». En langsomt putrende orgelintro fulgt av Nocentellis skranglegitar over Porters kattemyke bass og ­Zigaboos mettede rytmikk. Den gikk rett inn på 7. plass på R&B-salgslista til Billboard, 34. plass på Pop. «The Cissy» var en populær afroamerikansk sesongvare på danse­gulvet, etter en måneds tid kom oppfølgeren «Cissy Strut», en mer offensiv låt med unison bass- og gitarlinje. Den nådde 4. plass på Billboard R&B og 23. plass på poplisten i april 1969, tilbrakte tolv uker på Billboards hitlister og ble en signaturlåt for the Meters.

I perioden 1969-1970 hadde The Meters 10 singler på rad som var nasjonale amerikanske hits.
Alle disse singlene kom ut på de tre Josie-albumene The Meters (1969), Look-Ka Py Py (1970) og Struttin’ (1970).  På det siste Josie-albumet dukker Art Neville opp som bandets første vokalist på sanger som «Wichita Lineman» og «Ride Your Pony». Når neste album, Cabbage Alley, dukker opp i 1972 er Josie konkurs og The Meters har kontrakt med Reprise, som også har Allen Toussaint i stallen. Reprise var hjemmet til Ry Cooder, Gram Parsons og Emmylou Harris, og var tett knyttet til den musikalske subkulturen i Laurel Canyon. Det var kanskje bakgrunnshistorien for inkluderingen av Neil Young-sangen «Birds» på Cabbage Alley. Nok om det. Reprise utgir også det som regnes som det beste albumet til The Meters, Rejuvenation (1974). Her er bl.a. deres monsterversjon av karnevalslåten «Hey Pocky A-Way». Salgsmessig var tiden på Reprise ingen suksess for The Meters, det gjaldt også Rejuvenation. Oppfølgeren Fire On the Bayou (1975) var et like sterkt album, og det gikk litt bedre salgsmessig, men det var tydelig at bandet slet med å innarbeide seg hos det hvite rockpublikumet som syntes de var for funky, mens det svarte R&B-markedet ikke relaterte til det stadig mer rockorienterte materialet deres. Oppdraget som opp­varmingsband på turnéene til Rolling Stones i 1976 ga heller ikke uttelling i mer salg, men instrumentalversjonen deres av «Honky Tonk Woman» på Trick Bag (1976) viser at de fortsatt lot seg inspirere av andres materiale. 
Bandets siste album var New Directions (1977), deres første uten Allen Toussaint som produsent. Inn kom Pointer Sisters-produsent David Rubinson med blåserne til Tower of Power med en ny giv i soundet. Det var et verdig punktum for en fantastisk platekarriere, men det er ikke til å stikke under en stol at det siste album var både mer modernisert funk og glattere funk. De var ikke New Orleans-gruppa på samme måten. Lille­bror Cyril Neville som hadde blitt med i bandet på Cabbage Alley ble nå med Art Neville over i The Neville Brothers.

Da denne CD-boksen kom ut i fjor var den tilegnet minnet om Art Neville (1937 – 2019). La det være sagt at de engelske utgiverne SoulMusicRecords har all ære av den. Alle låtene fra de åtte albumene til the Meters er tatt med pluss uutgitte spor fra de ulike innspillingssesjonene og singelutgivelser som ikke har vært på album. Låtene kommer i kronologisk innspillingsrekkefølge, men følger ikke slavisk rekkefølgen på albumene. Liner notes ved Charles Waring er grundige og velskrevne, og han har også tatt med tidligere upubliserte intervjuer med Meters-medlemmer om både musikken deres og det faktum at de markedsmessig etter hvert falt mellom to stoler, mellom det svarte R&B/funk-segmentet og et hvitt pop/rock-publikum.

Fra nittitallet av fikk imidlertid the Meters fotfeste i rap-kulturen og ble det mest samplede bandet i hip-hop ved siden av Parliament/Funkadelic og The ­Godfather himself, James Brown. Breakbeats fra the Meters kan høres i innspillingene til 2Pac, Ice-T, A Tribe Called Quest, Public Enemy, Beastie Boys og J. Dilla.

De som fra før av har den doble CD-boksen The Meters Anthology. Funkify Your Life (Rhino 1995) vil ikke ønske å være foruten denne nye godsaken fra SoulMusicRecords. Den er et uunnværlig supplement. Du må ha denne!