Den sensasjonelle LPen som ble internasjonalt lansert under Record Store Day i september i fjor (mer om Sweeney i egen artikkel i dette nummer) er obligatorisk for alle som bryr seg om rock’n’roll-musikkens svarte rhythm & blues-røtter i alminnelighet og ikke minst hva det var som skapte uttrykket til Elvis Presley. Vi vet alle om hans bluesrøtter i låtene til Arthur «Big Boy» Crudup og at han var tidlig ute med å spille inn låter av Little Richard, Ray Charles og Roy Brown. Men han SANG ikke som noen av dem, han sang som Jimmy Sweeney (1922 – 1992), den anonyme svarte vokalisten som gjorde en demoinnspilling som Elvis forgjeves prøvde å etterligne i forkant av sin første platesession på Sun Records i juli 1954. 
Den svarte Nashville-sangeren Sweeney var en selvlært gitarist, produktiv låtskriver og en stor vokalist i spennet mellom Ink Spots’ Bill Kenney og Clyde McPhatter, som sang med både The Dominoes og The Drifters før han ble soloartist. Men Sweeney var også en melodramatisk tenor­sanger (hør hans versjon av «Danny Boy» på denne LPen) som foregrep innspillinger med både Jackie Wilson og Roy Orbison. Sweeney burde ha fått hitlåter av mange av innspillingene. Da han endelig fikk noe som lignet på en hit med en reutgivelse i 1962 av «She Wears My Ring» fra 1960 – hadde han bestemt seg for å legge musikerkarrieren på hylla. Elvis gjorde en privatinnspilling av denne sangen høsten 1960, og på Youtube ligger et videoopptak.  
Sweeneys demoinnspilling av «Without You» ble gjort en gang på vinteren 1954, høyst sannsynlig i forbindelse med en session sammen med sin vokalgruppe The Varieteers. Demoen med den anonyme vokalisten hadde Phillips fått av en forbindelse i Nashville i mai 1954, og han kunne ikke få låten ut av hodet. Hans partner på Sun, Marion Keisker, hadde flere ganger minnet den travle Sam Phillips på at den unge og usikre sangeren som hadde spilt inn noen private prøveplater hadde en sjanse som plateartist. «It Wouldn’t Be the Same (Without You)» var en av de fire låtene Elvis hadde prøvd seg på for imponere Sam Phillips, den var basert på versjonen til hillbilly-sangeren Al Rogers fra 1950. Elvis var i ferd med å lære seg å bli den hvite mannen som kunne synge som en svart, som jo var Phillips’ trylleformel. Jimmy Sweeneys versjon av samme låt ble gjort med The Varieteers i 1954. Den er en av de 17 låt­ene på foreliggende samling.
Albumet er produsert og satt sammen av musikeren, låtskriveren og musikkskribenten Christopher Kennedy. Det vedlagte tekstheftet med liner notes og biografiske og diskografiske opplysninger er mønstergyldig smakfullt designet. Variasjonen i låtene er slående. Her er rockabilly, country, pop, gospel, doowop og blues. Alle de stilistiske ingrediensene som skulle karakterisere musikken til Elvis. Gospel-låtene er av det røffe og frekke slaget og er beslektet med The Ravens og Billy Ward & the Dominoes, med andre ord en låt som demoinnspillingen «Don’t Come In Here» fra 1954. Den handler om jenta som ikke blir sluppet igjennom perleporten fordi hun har «worked for the devil». Bass-sangeren Chuck Merrill brummer «Don’t Come In Here» på samme måten som bass-stemmen i Ike Turner’s Kings of Rhytm på novelty­sangen «Sinner’s Dream» med Eugene Fox.
«Deep Blues» var opprinne­lig en hillbilly-boogie med country-stjernen Red Foley i 1952. I 1954 forvandlet Jimmy Sweeney & The Varieteers den til en drivende R&B-rocker med en særdeles riff-sterk solo­gitarist som bonus.