Mangeårig bassist i Spoonful Of Blues, senere med Rita Engedalen og Backbone, og en av de som var til stede i Club 7-miljøet i Oslo på 60/70-tallet der de første portene mot blues, soul, funk og jazz åpnet seg inn til det norske folk. I et spennende fellesskap med visesang og politisk aktiva innen moderne musikk var Club 7-miljøet en av hovedgrunnene til at bluesen står så sterkt som den gjør i Norge i dag.  
Jens O. Haugen har sammen med Knut Reiersrud og Hungry John vært der siden fødselen, og kom med plateutgivelsen «Other Streets» i 2012, som var et Vestfossen-regissert blues/rock-album der Bigbang-trommis Olaf Olsen dannet bandet sammen med gitaristen Johny Aasgaard og trommeslageren fra årene i Spoonful Of Blues, Eskil Aasland. Morten Omlid, gitaristen i Spoonful Of Blues, kom også over fjellet fra Notodden for et par av låtene den gangen.
Jens Olav Haugen har det med å gi ut album i en 10-års syklus. Denne gangen har han tatt med seg lokale krefter rundt Akkerhaugen Rocksamfunn der han bor. En bygd midt i Telemark ved Skiensvassdraget. Han har kalt bandet for Akkerhaugen Raid. Som en tungtvannsaksjon, sydende av blues og progressiv jazz og elektroniske lydmalerier er det en plateutgivelse som spriker minst like mye som hans forrige, «Other Streets», gjorde. Jens Olav Haugen gjør det han har lyst til, han er voksen nok til det i 70-årene, og «Time Flies» har en atmosfære som henger sammen, som ikke slipper deg, som en film. Som Telemarks- utgaven av «Paris, Texas». Noe er instrumentalt, men ikke i samme grad som på forrige plate. Jens synger selv på fire av låtene, mens Fredrick Kaasa tar vokalarbeidet på tre andre. Det er balsam-arbeid vokalt, som går godt sammen med albumets dempede stemning. En stemning som kan minne om røykepausen herrene inntok sammen i søndagsstuen etter en bedre middag. Blues som damper bedagelig og ekte. 
Jens Olav Haugen legger på bassen og gitararbeid på de fleste låtene, og har med seg flinke folk på sakso­fon, fløyte og steelgitar som gjør at albumet veldig lett spriker fra uttrykk i americana, lavmælt singer/songwriter-føleri, elektroniske lydmalerier, bluespoesi á la Norsk Utflukt, spennende og mer moderne blues/rock-uttrykk ikke langt unna Amund Maarud, og noe som er tungt inne i den blåserrekke-følte bluesen som en Sugar Ray foran Roomful Of Blues i Sliperihallen på Notodden Bluesfestival på 90-tallet. Det er mange farger, og følelsen og nerven som renner gjennom albumet med samme faste grep som Skiensvassdraget treffer deg solid om du liker musikk som tar deg på andre veier enn de mer rendyrkede som Rita Engedalen og Spoonful Of Blues gjør med sin blues. Og når man er i humør til det er det helt utmerket med en kulinarisk reise i mange sjangere med blues som eneste faste fortøyingsbøye. Det er ikke en tone her som ikke er følt på med kjærlighet. Favorittlåtene er «Crack», «Time flies» og instrumentalen «Korona boogie». Den dagen minnene etter korona er en boogie, da har vi kommet langt!
En sterk plate, ingen klassiker på noen måte, men en plate som gjør deg vel og som har en ro og harmoni som er virkelig noe å hige etter. Vel verdt å klaske penga i bordet for!