Denne dama har en stemme som kan sprenge banken, og vel så det. Vi snakker mer kraft enn Beth Hart. Mer kraft enn Janis Joplin. Og med bakgrunn i Motown, jazz, gospel, blues og ikke minst soul spiller hun ut både en kraft og et følelsesregister som er noe av det mest imponerende du har hørt. På denne tiden i fjor vant hun både New Artist Of The Year og Female Vocalist Of The Year ved Maple Blues Awards i Toronto i Kanada. Og hun vant Sapphire Blues Music Video Award samtidig. Dette er en hurtig voksende stjerne fra Kanada, og hun kommer til å treffe alle de som elsker en fantastisk kraftfull soul-stemme. Garantert!
Hun holder rekorden i antall utsolgte hus i Isabel Bader Center for Performings Arts i Kingston, hennes adopterte hjemby i Kanada, og etter å ha hørt gjennom opptakene fra konsertene gjennom to og et halvt år fant hun ut at hun hadde materialet hun trengte for en live-plate. Hun gjør en annerledes versjon som imponerer av evigunge «The letter» som The Box Tops gjorde til en stor hit i 1967. Den tåler å bli tatt frem igjen, sunget med en stemme av de sjeldne.
Likevel er det foreløpig ingen grunn til å ta helt av, slik det heller ikke var med Dana Fuchs for 10 år siden. Kraft og en sterk stemme har aldri bakt noen god kake alene. Dette er en flott plate, men kvaliteten på låtene i helhet er for anonym. Stemmen til Miss Emily er alene terningkast 6, musikken på det jevne mer terningkast 4, så er du advart. Både om en fantastisk stemme og et ikke helt overbevisende album som inviterer deg inn i denne kanadiske damens verden. Musikkjournalister i USA/ Kanada skriver at Miss Emily vil få Adele og Etta James til å gråte av dette resultatet. Stemmen hennes ville nok fått dem til å titte opp fra paraplydrinken og svelge et par ganger ekstra, men Miss Emily må komme til bordet med mer imponerende stykker musikk før hun kan få den plassen noen ser for seg at hun kan fylle om noen år. Men for all del, la en forsiktig alarm gå!