Tove Bøygard

Tove Bøygard - Elg

Tove Bøygard
Elg
Lucky B Records

En plate med stor sjel og sterke tekster

Tove Bøygard med sitt fantastiske backingband bestående av trommeslager Eivind Kløverød, bassist Jørun Bøgeberg og Freddy Holm, som spiller på alt som har strenger med hender og bue, er tilbake med nytt album. Det tredje i trilogien foranlediget av «Blåe Drag» og «Jord», og som har blitt et monument av en plate. Sann mine ord!
Dette albumet har et større spenn enn noe du har hørt med Tove Bøygard og hennes band tidligere. Hun begynner med en råsterk tekst på åpningssporet «Skuld», en svær tekst om det å overleve sine mørkeste plager. En sang som bæres frem av Toves sjel og stemme og nesten ikke trenger instrumenter eller backing. Men likevel: Bandet kommer definitivt til sin rett når dørene slås opp på vid vegg og en nesten gospelsterk vekkelsesstemning tar tak uti låta. «Skuld» er sjeldent sterk i sitt vesen, og samtidig mørk i melankolien som en Marianne Faithfull. Stemmen til Tove fyller denne låta til randen av følelser, kraft og vilje. Den bærer deg frem og løfter deg opp, slipper lys inn der det var mørkt og gir deg et håp og en empati som bare en sjeldent velskrevet tekst kan. 
Twin Peaks-gitarene og viseharmonien i «Skuggji», en sang om å kjempe mot sitt indre, om tvil og selvtillit som rakner, om å stå i det når man må det som mest, treffer deg med den samme følelsen av de store temaene i livet som «Skuld» innledet med. Det som treffer det indre i oss mennesker. Det vi ikke alltid kan eller vil snakke om, som kan plage oss, som er viktig for oss å komme over og videre med. Tove har utviklet nærheten og et følelsesladet momentum i sine tekster over de siste årene som står i en egen klasse her til lands. Likevel overgår hun alt du har hørt av henne tidligere!
Med tittelsporet «Eld» treffes du av en kraft som nesten er noe utenomjordisk. En bluesfarget hymne som ender opp i en kraft som sist var å høre da det norske folkrock-bandet Gåte var på sitt mest intense på 90-­tallet. Godt inspirert av den tunge metalrocken til Tønsberg-bandet Seigmen i slutt­kapittelet, kan vi også legge til. Pokker som den treffer deg hardt i rockebrystet! Teksten er dyp, den er kryptisk, den kan brukes av mange i manges liv. En tekst om lidenskap har sjelden blitt plassert midt i et kraftsenter som dette!
Og snakker vi først om Gåte så må du også høre «Likesæla» som har mye av den samme folkrock-kraften og der Tove synger bedre enn noen gang. Og med et backingband som spiller fletta av Dream Theater og Gåte og svenske Nordman i et samlet opptog samtidig, er det litt av et reisverk som bygger opp nok en mektig låt! 
Den melankolske nakenheten og de såre følelsene i «Hellu», med sørgende strykere og blå blå pianotakter og en naken slidegitar-solo, kan fort bli en låt som mange generasjoner kan samles rundt og enes om er noe helt spesielt. Fra meg til deg, eller fra deg til meg.   
Og sanger som «Von» og «Slekters rang» har mye av det mange elsker Hellbillies for i sine rolige og lyriske øyeblikk, særlig gamle Hellbillis-takter da Arne Moslåtten var med. Og «Sorglaus» har den slentrende amerikanske folk-singer/songwriter-følelsen som amerikanske artister som Iris Dement er så flink på i gode stunder. En sang om lykke er sjelden noe gulltema for en sterk låt, det er det motsatte følelsesregisteret som treffer oss hardest, men Tove kan å sette fine ord på slikt også.
At Tove Bøygard har kapasi­teter i seg til å gå inn i baren til Tom Waits, til å sette seg ved sida av hans barkrakk, og synge en mektig og nesten New Orleans-messende mørk ballade med følelser så sterke at jeg kjenner at jeg nøler litt med å gå inn den døra, burde ikke overraske. Men «Bøte vengji» er et slikt øyeblikk. Teksten er sterk, du får finne ut av den selv. Den river opp sår i hjertet mitt. Godtvondt er det. Musikk og tekster kan av og til virke slik på sitt sterkeste. Og magisk på en måte som gjør at jeg tror Tom Waits hadde insistert på en oversettelse til amerikansk så han kunne sunget med!
Og når «Bøte vengji» slår over i slamrende Neil Young- takter, med et like brutalt, men mer skolert Crazy Horse i ryggen på låta «Arman i kors», så kjenner jeg at trenger en stiv en for ikke å falle helt ut av balanse. Jeg må jorde meg et øyeblikk, for dette er så mektig, finne ut av hvor nord egentlig var i kompasset mitt igjen, og så bare la den røffe musikken skylle over meg igjen. Det er den mest hårete og rockete, og samtidig perfekt tonesatte, amerikanske rocken du har kjent treffe deg i brystet siden Neil Young herjet på 80-tallet. 
Åge Aleksandersen hadde bare en «Lys og varme» med på «Levva Livet» albumet i 1984. Om vi ikke skal ta med «Va det du, Jesus». Jonas Fjeld hadde bare en «Engler i sneen» på «Svært Nok For meg» albumet fra 1990, om vi ikke skal ta med nydelige «Drammen i regn». Ikke for å sette plater opp mot hverandre, men for å fortelle i hvilken hylle over viktige norske plateutgivelser denne hører hjemme i. Jeg er lei meg for at det ikke finnes noe over terningkast 6. For jeg tror, i øyeblikket, og spør meg gjerne igjen om et år, at dette er det sterkeste norske albumet jeg har anmeldt noensinne!

For meg er det som om Tove Bøygard har med flere store episke låter på sitt nye album «Eld» enn noen andre jeg kan tenke på i norsk låtskrivertradi­sjon i øyeblikket. Kanskje det er rusen når albumet tar tak for alvor i runde 3 eller 4 som setter alt forsvar ut av spill. Men dette er en plate med stor sjel, intensitet, følelsesladede og sterke tekster som griper deg totalt – drar deg av gårde i sin egen verden – helt ut på tur, og ikke minst en stor variasjon musikalsk fra det nakne og og melankolske i singer/ songwriter-karakteren til det hardt rockende enten vi snakker mørk rock eller monumental Neil Young/ Crazy Horse magi. Svært, det er det dette albumet er!
Og dette er en spesielt viktig plateutgivelse i en veldig spesiell tid. Spilt inn live over fire dager hos Freddy Holm i Halden. Det må ha vært en sterk følelse å være i det innspillingsstudioet disse dagene, – og igjen: For et band!
Et album der tekstene skrevet av Tove Bøygard, sunget med hennes inderlige sjel som bare har hatt en likekvinne her til lands i avdøde Hilde Heltberg, bærer deg med en varme og helende kraft du kanskje har lett etter lenge. Du trenger ikke lete mer. Dette er en plate som minner meg på hvor viktig musikk er for oss mennesker, som setter oss i stand til å komme i kontakt med alt det rare i oss som vi må håndtere - og hele. Takk Tove, takk til et band som kan kle opp og forsterke følelsene, sjelen og tekstene hun kommer med. 
Gjør deg selv en tjeneste, skaff deg denne plata, og kanskje en ny pick-up. Ja, for du skal vel ha denne plata på vinyl? Sett deg nært ved høyttalerne, la humla suse og lev deg inn. Ekte følelser behøver analog formidling fra en platespiller. Et hjerteslag har aldri vært en firkantet puls!