Dette sparker! Dette er bluesfyrig heftig rock’n roll med en herlig sanger som gir jernet på en måte som aldri kan være feil på en livescene. Dette bandet, som leker med den kvinnelige navn-utgaven av blueslegenden John Lee ­Hooker, låter nesten som om Janis Joplin og Iggy Pop fikk fem barn i 1970. Alle sammen jenter, alle sammen som gir faen og øser på med nesten pønka rock’n roll, men som har mye kruttsterk soul- og blues-følelse i mye av materialet, noe som forsvarer relasjonene til John Lee Hooker – eller var det Stooges? Eller er de egentlig i slekt med Nikki Hill og hennes garasjerockete r&b. Bandet er fra New York, men synger mye om Kansas City, så ikke godt å vite. Men rockenerven deres fremstår som ekte og upolert. Bare hør åpningskuttet «How ya doin?». Makan til energibombe er det lenge siden jeg har hørt i den klassiske rockens ånd. Bandet, som skriver materialet sammen, legger vekt på å låte som de gjør live, rått og med masse energi. Ingen overdubbing-triks eller pålegg eller pedal-effekter. På sitt mest bluesy, ja, for det er en del blues, soul- og ­gospel-nerve på flere av låtene, låter de som pønkversjonen av Johnny Winter anno 1970. «Black rat» heter skjønnheten. Stones-fans vil nok ha en forkjærlighet for nerven til dette bandet om ikke pønk-attityden kommer i veien. Hør bare «Gimme that» eller «Be my baby». På andre låter er gospel- og soul-uttrykket til Janis Joplin eller en desperat Beth Hart ikke langt unna. Hør bare «Later on» eller «Ends meet». Rockens svar på Jeff Buckley på «How bright the moon», og Blues Brothers­-følelsen sniker seg også inn på låta «Turn on your love light». Albumet mangler kanskje de virkelige toppene, men har heller ingen daler. Plain bluesy rock’n roll-eksplosjon om du har nerver til å bli med heisen opp. Jane Lee Hooker er bra!