Forfriskende og ujålete tungt rockende debut med masse glimrende bluesgitar, skrev vi i Bluesnews om debuten til bandet Rawdhouse for snart tre år siden. Bandet fra Sarpsborg/Fredrikstad brukte bare ei helg på jobben den gang, mens de nå har lagt ned adskillig mer flid, og lagt på litt flere instrumenter og mer vokal. Heldigvis har det ikke gått ut over nerven som var så bra på debuten. Du kjenner umiddelbart at dette bandet går rett på som om det gjelder livet, at det handler om ekte vare enten du bekjenner deg som hardtslående bluesmann eller klassisk rocker. 
Rawdhouse er med sin blues i samme gaten som Bjørn Berge er om dagen. Hør bare låter som «Knowledge» eller «The lonely musician». At Rawdhouse ikke kompromisser, men har en sjeldent vital live-følelse, tyder på at de bare kjenner starten på denne trippen når de legger fra kai. At slutten skriver seg selv underveis på turen nedover floden. Albumet føles herlig levende og uforutsigbart på den eventyrerske måten, og treffer med en uimotståelig nerve! 
Jeg er nokså sikker på at de egentlig driter i om du kaller musikken rock eller bluesrock, for som en krigsmaskin der attityden og følelsen er å være en fri og uvøren gjeng rockere blåser de deg av banen uansett. De gir deg noe av følelsen av de tyngste bandene i Seattle-bølgen, til noe i nærheten av stonerrock, slik du har hørt det fra blant annet svenske band som Spiritual Beggars, Siena Root og Abramis Brama, for så å lire av seg følelsesladet blues med elektrisk kraft slik både Gary Moore og en tequila-drukken Sammy Hagar kunne det på sitt mest energifylte.
Uansett låter Rawdhouse nokså tungt rocka, de har fyrt hardere på kjelen i retning tyngre rock på dette albumet, men fortsatt aner du en sjel i et glimrende tungt gitarspill som setter deg opp i Gary Moore eller Marius Müller-stemningen når det skal være. Gitarspillet var glimrende også på debuten. Det som er kraftig forbedret her er vokalen. Den snerrer, den drar til med mye pondus og kraft slik vokalister som Robert Plant har overbevist så vel bluesere som rockere i generasjoner.
Den rå Gary Moore-følelsen kommer lekende frem på «A little peace of mind», det enda råere, Doors-inspirerte og hardere rockefoten fra Seattle-soundet til Alice In Chains-vokalist Layne Stayleys sideband Mad Season treffer deg midt i magen på «Stargate», og du må seriøst ha en livvest på deg i tilfelle du ramler over bord når de rocker som svenske band som Soundtrack of Our Lives på sitt mest syrete og i Georgia Satellites-tapning på «The house by the road». Rawdhouse fortjener virkelig å bli lagt merke til!