Produsert av erfarne Tony Braunagel. En meget habil amerikansk trommeslager og produsent som spilte trommer for Paul Kossoffs midt-70talls band Back Street Crawler, for de som husker det. Han slo seg ned i Los Angeles rundt 1980 der han begynte å jobbe med Eric Burdon, Rickie Lee Jones og Bette Midler. Han ble meget sentral på et par av Bonnie Raitts beste album på 80-tallet som trommeslager, blant annet Grammy-grossisten «Nick of time», før han begynte å konsentrere seg om å produsere artister som Taj Mahal, Eric Burdon, Trampled Under Foot, Curtis Salgado og Ana Popovic med Los Angeles musikkmafia i ryggen. Han har de senere årene hjulpet Deb Callahan og Deb Ryder med kyndig ledelse, og nå er det Lauren Mitchell som opplever det samme. Med tung og herlig rockefot på tittelsporet er det mange som vil like dette albumet. Med nokså seksuelt ladete tekster med klare meldinger om at dette er en fyrig dame som kan sine saker og vil få raketten din til himmels, er det bare å beundre både pakke, innhold, guts, stemmen (som er meget bra), og at Lauren i likhet med noen av sine mannlige kolleger ikke legger skjul på noe som helst. Musikalsk treffer du ikke taket, men med Tony Braunagels kyndige ledelse og Reggie McBride på bass, Jim Pugh på tangenter og Johnny Lee Schell og Josh Sklair på gitarer, mange av dem kjent fra Robert Crays band der også Tony Braunagel visstnok spiller, er dette en meget underholdende plate. Litt tyngre og svettere rocka blues enn Delbert McClinton, mer rett frem, og gjennomført med Lauren Mitchells lidenskap. Hør tittelsporet eller «Anti-love song» så skjønner du at denne dama mener noe med det hun gjør, og at den litt whiskey-sprukne stemmen er tøff så det holder. Vi snakker kanskje Betty Davis rocka blues-søster!