Jeg har alltid syns at den volumiøse og kraftfulle og herlige soul/blues/rock-sangeren Shemekia Copeland er best når hun gjør en av farens (legenden Johnny Copeland) sanger. Når hun gjør sine egne sanger, for det meste skrevet av John Hahn og Oliver Wood, så havner det lett i en svært groovy, funky og tradisjonell form som bare sklir forbi. Dyktig utført, med vokale prestasjoner man blir henført av, men like fullt så sklir det bare forbi og er lett å glemme. Det er en god del bra på denne skiva, og det er vanskelig å kritisere en så bra artist, men det handler om nerve og virkelig få det frem i sangen. Ta for eksempel hennes coverversjon av Sonny Terry og Brownie McGhees «The battle is over (but the war goes on)» fra sent i deres karriere. Hør på Levon Helms (ex The Band) versjon av denne låta så hører du mye av det Shemekia ikke fanger på sin mer volumiøse, lyd-fete og funky versjon. Kostbar produksjon og et knallbra band er ikke nødvendigvis suksessfaktor nr 1. Man skulle også tro at hun var som skapt for John Fogertys «Long as I can see the light», men det låter ikke helt sånn. Det mangler rett og slett nerve og råskap. Og når hun prøver å bryte det ned i en mer jordnær folk/blues-stil der Ian Siegal har skrevet «Cardboard box» sammen med John Hahn, og Alvin Youngblood Heart er med som gjest, så tenker jeg at jeg heller ville hørt på et av sistnevntes album. Shemekia når ikke frem til meg i enkelte sjangere. Nå er det mulig at hun når frem til country-folket i «Drivin’ out of Nashville», men for meg blir det for mye av en «sell-out» bare for å nå et annet erke-amerikansk marked. Skal det først være i retning country så er Jesse Winchester-låta «Isn’t that so» mye bedre medisin. Tittelsporet er bra, og «Crossbone beach» med Robert Randolph på steel gitar. Men originalmaterialet står tilbake for coverlåtene. Som når hun gjør ZZ Tops klassiker «Jesus just left Chicago» fra deres tredje album Tres Hombres (1973) der Billy Gibbons likegodt stepper opp i studio og legger på den seige og jævlig nydelige gitaren som gjør låta til det den kan være. Og Albert Kings «Wrapped up in love again», der snakker vi match. Killer stuff slik vi elsker å høre Shemekia. Og jeg vet at Rita Engedalen er en av de gladeste når Shemekia avslutter albumet med Jessie Mae Hemphills klassiker «Lord, help the poor and needy». Shemekia er som skapt til å synge denne gospel/blues-perlen med en tekst som treffer alle som har et hjerte som slår. Men så er vi tilbake der jeg begynte denne anmeldelsen. Johnny Copeland. Shemekias far som er opphavsmannen til «Devil’s hand». Det er så lett å høre når hun er inspirert og tent, som hun alltid er når hun synger en av farens sanger. Der sitter nerven, men det er for mye på dette albumet der den ikke gjør det!