BERGEN BLUES BAND
BERGEN BLUES BAND
The Best Of Bergen Blues Band
Hungry records
BERGEN BLUES BAND
Det er hevet over tvil at når Hungry John nå har kjøpt fri mastertapene sine fra EMI, og gjort deler av stoffet fra de tre platene til Bergen Blues Band tilgjengelige på CD for første gang, så er det et stykke musikkhistorie vi snakker om.
Samtidig har det sin pris å blåse støvet av gammelt storhet på denne måten. Uten sammenligning forøvrig, men da Jimmy Page ble forelagt planene om en boks med alle utgivelsene til Led Zeppelin satte han seg ned og remikset samtlige låter - slik de hadde hørtes ut hvis jeg hadde vært nykter og visst litt mer om hva jeg holdt på med i første omgang, var Pages tørre kommentar til boksen og miksejobben.
Nå skal det ikke antydes noe om hvilken tilstand Hungry John var i da disse platene kom første gangen, men det er ikke til å komme fra at spesielt de åtte låtene fra debutplata ikke har tålt de tretti årene som har gått like godt som ønskelig kunne være. Produksjonen er forunderlig flat, nesten lineær, og jeg kan ikke tro annet enn at for eksempel bassist Edvard Askeland kunne ha tenkt seg en annen plass i miksen i dag. Dette er skrevet uten å vite om Hungry John har hatt flersporstapene tilgjengelige, eller om denne plata er basert på den ferdigmiksede masteren. Som tidsdokument er det likevel spennende i forhold til at det er åpenbart at Hungry John har lært mye om lydproduksjon siden 1980. Det HADDE likevel vært moro å høre dette stoffet bearbeidet av et mer erfarent øre og med dagens tilgjengelige teknologi.
Når det lille forbeholdet er anført så finnes det mye moro på denne plata. Europatoppschlägeren "Jump'n Shout'n Dance" åpner ballet og minner oss om at John og gutta var SVÆRT nær å skaffe seg et internasjonalt navn - og det uten å prøve spesielt hardt engang. Andre personlige perler er "Brand New Microphone" (selv om el-pianoet lyder gresselig) og "Hey Mama", to avslappede låter nesten New Orleans-pregede i stilen. Personlig kan jeg enkelt styre min begeistring for funkeksessene og jazzrocken som preger låter som eksempelvis "Depression", men det er nå bare meg, og jeg er den første til å være med på at de hører med i et retrospektivt dokument som denne plata er. Det er vel kanskje også noe av prisen man må betale for å ha vært en del av miljøet rundt nattjazzen i Bergen. Jeg er for eksempel glad for at "flinkis" bassoloer er en sjeldenhet på bluesutgivelser av i dag.
Bergen Blues Band var viktige for utviklingen av det norske bluesmiljøet, og Hungry John har fortsatt å være en av miljøets mest sentrale musikere. Også derfor blir denne plata en nødvendig investering for alle som påberoper seg en interesse for bluesmusikken og musikerne her til lands. Det er spennende å ta veien gjennom denne utgivelsen og høre Hungry John finne sin musikalske plattform og bygge grunnlaget for den musikalske "legenden" vi kjenner i dag. Og de eventuelle feilskjærene som finnes hører med og er en del av den prosessen.
Så kan alle bergensere som har beholdt vinylspillerne sine av hensyn til Bergen Blues Band nå omsider pensjonere dem. Det er bare å følge Hungry Johns befaling fra åpningslåta – "Jump'n Shout'n Dance!"