En avdanket bluesgitar-legende fra storhetstiden i engelsk blues og bluesrock da band som John Mayalls Bluesbreakers, Groundhogs, Chicken Shack og Savoy Brown dekorerte pallen. Ikke bare for en ny generasjon bluesfrelste i Europa, men også mange rockefans. Kim Simmonds har gitt ut talløse album siden storhetstiden på slutten av 60-tallet og godt over midten av 70-tallet og sånn sett holdt den britiske tradisjonen ved hevd. En sjelfull gitarist, men som mange vil si har utspilt sin rolle og derfor trygt kan betraktes fra et historisk perspektiv som en levende dinosaur. Dette albumet markerer Savoy Brown-navnet, som Kim Simmonds fremdeles holder fast ved selv mange år etter at de andre i bandet forsvant, 50 års jubileum. Det morsomme med albumet er at det reiser mange av kvalitetene fra gamle dager på en overbevisende måte. Slik man kanskje aldri trodde at et britisk Chicago-inspirert bluesrockband noen sinne skulle opptre igjen. Sirkelen sluttes og Kim Simmonds og dagens Savoy Brown er bedre med på notene fra rundt 1970 enn mange vil like å innrømme. Jeg ville lyve om jeg ikke innrømmet at dette er en inspirerende blues/rock/Chicago-plate med et umiskjennelig engelsk trykk. En plate som vekker en sovende godfot fra den gang europeiske musikere tok bluesen til himmels. Innspilt over et par dager i New York, rett inn for å beholde nerven, selve nøkkelen til Savoy Browns suksess fra de åpnet for Cream på deres første London-konsert på Klooks Kleek på 60-tallet. Kim Simmonds har uttalt at han fortsatt føler seg som en britisk versjon av et Chicago bluesband, og selv om de 13 låtene på Devil To Pay ikke kan sies å være nyskapende, som for 50 år siden, så er nerven og drivet i mange av disse låtene bedre enn noen av de mange gamle fans vil forvente. Jeg tror Gary Moore vrir seg i graven og vil opp og jamme med på de «ensomme og følsomme tonene» til åpningsnummeret «Ain’t got nobody». Albumets kanskje beste låt. Men det er noen tungtkokende blueslåter, ja kall det gjerne bluesrock i sin opprinnelige form, som virkelig tar av her fra «Grew up in the blues» til Alvin Lee-fyrige «I’ve been drinking» og avslutningsnummeret «Evil eye». Tommelen opp. Opp og stå, for dette er virkelig bra. Hvilket også den tungt Chicago-infiserte «Got an awful feeling» samt en gitar-twistende instrumental i «Snakin’» må få store pluss i boka for. «Bad weather brewing» og tittelsporet står også på «makin Savoy Brown coming alive for real again»-vitnesbyrdet, mens det selvsagt er noen mer tradisjonelle transportetapper i låter som «Oh Rosa» (Kim er en copycat når det kommer til munnspillblues) og «Watch my woman» (enda en litt kjedelig shuffle). Men alt i alt: Kim Simmonds kan være stolt over hvordan han har hentet inn storheten i Savoy Brown igjen.